Kjøkkentjeneste var én av seks heldige matbloggere som var invitert til Lakselv sammen med Landbruksdepartementet 24. - 25. september 2012.
Skáiddeduottar siida 25. september kl. 0800.
Frostrøyken minner oss om hvor kaldt det egentlig er, men vi er godt utstyrt. Både med varme klær og med kameraer. Irritasjonen over at jeg gikk glipp av den første kvelden i Lakselv på grunn av flyforsinkelser forsvant under bilturen gjennom et eksotisk Finnmarkslandskap. En halvtime tar det å kjøre opp til siidaen, akkurat lenge nok til at jeg kjenner spenningen stige. Vi blir møtt av ravner som flyr lavt over terrenget, slaktebilen som har krøket seg opp gjennom svingete og dårlige veier og siidasjefen. Reinen er på vei ned fra fjellet, vi må vente. Anna Berit Anti tar imot oss med vennlige smil, fast håndtrykk og kongeblå tradisjonell drakt.
En siida er en samlebetegnelse på et geografisk område og et reineierfellesskap. Under slakteperioden blir enkelte deler av storflokken drevet fra fjellet og ned i gjerde. Der blir de merket, vaksinert og enkelte dyr blir sendt videre på slaktebil til Karasjok. Nesten all slakting av rein skjer ved registrerte slakterier, med unntak av slakting til privat forbruk og omsetning som skjer ved hjelp av den samisktradisjonelle slaktemetoden ved gjerde. Samene benytter krumkniv når de slakter til eget bruk. Det foregår ved at en kniv stikkes inn i hjernen som bedøvelse, før halspulsåren snittes og dyret blør ihjel.
Skáiddeduottar siida 25. september kl. 1200.
Reinflokken beveger seg målrettet ned fjellsiden. De er mange og jeg forstår plutselig hva som ligger i betegnelsen "flokkdyr". Det er fremdeles en stund igjen til slaktingen skal begynne. Ved lavvoen serveres det kokekaffe, vi får en innføring i nedskjæring av reinkalv og vi knipser bilder av siidasjefen, de vakre omgivelsene og reinkalven som kokkene fra Arktisk Meny kyndig parterer. (Om du vil like Arktisk Meny på Facebook, kan du trykke HER.)
 |
| Petter Markussen fra Arktisk Meny. |
Inntrykket mitt er at myndighetene i avlivningsspørsmål har hatt så stort fokus på selve slaktemetoden, at det som har med frakt og transport å gjøre ikke har blitt viet like stor oppmerksomhet. Metoden med krumkniv ble inntil nylig ansett som omstridt og prosessen kan se ganske brutal ut. Jeg tror likevel de dyrene som må tilbringe sine siste timer på en slaktebil og i et slakteri er utsatt for langt større grad av lidelse og stress enn de som må bøte med livet ved hjelp av tradisjonelle metoder ved gjerde. Metoden med krumkniv ble i 2009 gjennom et av Mattilsynets direktiv ansett som godkjent avlivningsmetode, etter at slaktemetoden hadde vakt reaksjoner i EU. Idag begrunner man tillatelsen med at slaktemetoden omfattes av unntak regnet som "begivenheter i kultursammenheng".
Skáiddeduottar siida 25. september kl. 1400.
Vi skal spise. I lavvoen sitter alle bloggerne, representanter fra Landbruksdepartementet, landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum, representanter fra siidaen. Vi sitter tett og venter på mat. Petter og Bianca fra Arktisk Meny har tryllet i nabolavvoen. Fra ett gassbluss, én liten stekepanne og én stor gryte blir det servert gravet reinskjøtt med crème fraiche med tyttebær, biidos - tradisjonell samisk gryte med reinsdyrkjøtt, flatbiff fra rein med kantarellstuing og gulløye, moltekrem. Hun som sitter ved siden av meg mener at vi ikke skal spise kantarellene - "de e reinens mat".
Jeg er vant til å se døde dyreskrotter og har vært med på fuglejakt. Jeg liker å tro jeg har et naturlig forhold til den maten jeg spiser og et reflektert forhold til dyrehold. Likevel var jeg usikker på om jeg kom til å kjenne på at reinslakting på vidda ville gi meg en positiv opplevelse eller om jeg ville synes det var for brutalt. I alle tider har vi spist kjøtt i Norge, og tradisjonelle metoder har blitt benyttet. Idag har vi fjernet oss så langt vekk fra den naturlige siden av dyrehold at det for mange vil være uaktuelt å være med på slakting. Hva ville jeg synes om å være vitne til hele prosessen fra dyret fanges, til det stikkes bak geviret, lempes opp på en bukk og tømmes for blod?
Det var en utrolig fin opplevelse å være med på slakting av rein i siidaen. Naturlig, tradisjonelt, jordnært. Med fare for å bli pompøs - jeg føler rett og slett en andektighet ved å kunne være tilstede i slike omgivelser. Akkurat slik jeg føler det når mannen slakter lam på gården til kameraten sin til eget bruk, eller når han kommer hjem med nyskutt vilt. Å spise denne type kjøtt føles unikt, man sløser ikke med ressursene når man har vært med i prosessen på denne måten. Jeg har stor tro på at man får større respekt for dyr og at man blir opptatt av dyrevelferd og bærekraft dersom man får anledning til å delta på slike ting. Hadde jeg hatt mulighet, ville jeg ikke nølt med å ta med guttene mine neste gang, slik at de også kunne oppleve dette. På den ene siden det mest eksotisk jeg har vært med på, på den andre siden jordnært og tradisjonelt. En fin kombinasjon.
 |
| Kalven tømmes for blod. |
 |
| Alt på reinen benyttes. Også hjertene. |
 |
| Dyreskrottene skal henge 40 døgngrader før de nedskjæres. |
