I dag startet jeg dagen på treningssenteret. Imidlertid var det ikke treningsøkten jeg skulle skryte av denne gangen. Nei, det var samtalen med noen etter trening som fikk meg til å reflektere litt over det jeg tror troner på toppen av listen over kvinners minst positive sider. Dårlig samvittighet. Den evinnelige dårlige samvittigheten som får næring overalt. Den er dessverre bare et tastetrykk unna, det enkleste i verden er å finne noen å sammenligne seg med – som vi kommer til kort overfor – i cyberspace.
|
Hvordan illustrerer man egentlig et blogginnlegg om dårlig samvittighet? Egg. Egg funker til alt... |
Følelsen av å ikke være like god som andre gir næring til den dårlige samvittigheten. I samtalen var vi innom temaet Facebookstatuser, irriterende perfekte bloggere, superkvinnevenninner. En grei huskeregel, men noe vi altfor ofte glemmer, er imidlertid det faktum at de fleste ikke er gode i alt. Latterlig enkelt, men likevel helt sant. Gjør deg selv en tjeneste, kvitt deg med den dårlige samvittigheten, slutt å sammenligne deg med andre. Ikke la det beste ødelegge for det nest beste – som faren min sa til meg da jeg var liten. Såklart skal vi strebe etter noe, forsøke å bli bedre, strekke oss etter fastsatte mål. Men lista må legges der den kan nås, og ikke langt inn i evigheten. Og målet er dessuten ikke å bli like gode som Marit Bjørgen til å gå fort på ski, som Eyvind Hellstrøm til å lage mat, eller som Lars Monsen til å sette opp telt med kalde fingre.
Jeg er ganske flink til å lage mat, det liker jeg i alle fall å tro. Men jeg er ganske flink til noe annet også, jeg er flink til å ikke ha dårlig samvittighet. Og den egenskapen har manøvrert meg utenom endel negative tanker. For det er ikke til å stikke under en stol; det er fristende å sammenligne seg med andre, tenke på ting man skulle gjort, på ting man skulle gjort annerledes – ikke minst. De siste par ukene tror jeg hver eneste samtale i garderoben på treningssenteret har bestått av temaet "dårlig samvittighet for at man ikke er ute i det fine været". Hæ? Man drar altså på trening, noe som himmelropende høyt anbefales fra hver eneste avisside, hvert eneste glanset magasin, samtlige helgetabloidbilag. Så får man dårlig samvittighet for det også. Fordi det er fint vær ute. Himmel og hav.
Jeg har et inderlig og sterkt ønske om å inspirere. Ikke gi dårlig samvittighet for det man ikke behersker eller klarer å gjennomføre. Og i den forbindelse er det kanskje på sin plass å komme med noen innrømmelser? Slik at det er klart en gang for alle at selv om man kanskje oppfattes som flink til noe, så er det andre ting i livet man farer over med harelabb. Et av de temaene vi var innom i morges var alle de flotte fotoalbumene som angivelig finnes i de tusen hjem. Fire-fem barn? Ingen hindring, album for hvert barn er obligatorisk, barnet er behøring dokumentert, med tekst, hårtuster og andre minner. Nope. Ikke hos oss. Hos oss er det gjort et ærlig forsøk på å lage album for den eldste. Bilder er limt inn og teksten er noenlunde oppdatert. Jeg stoppet imidlertid da han var to-tre år, da hadde jeg antakeligvis nok av andre ting å henge fingrene i. Den mellomste har album, hvor det er skrevet litt - hvertfall vitale mål ved fødsel og andre slike ting - men bildene ligger fremdeles i en bunke klar til innsetting. Den minste, derimot. Den minste har album, han, problemet er at det er tomt. Og den eneste grunnen til at det finnes, er at jeg kjøpte flere i slengen den gangen jeg kjøpte til eldstemann - fordi de var på tilbud. Og sånn kan jeg fortsette. Vi har dessverre ingen filmer av ungene. Vi burde hatt det, jeg vet. Bilder, da? tenker du kanskje. Vel, jeg har bilder. Noen. Men jeg har mange flere bilder av maten jeg lager enn av barna mine. Det er bare å innse, jeg kommer aldri til å bli noen scrappedronning, aldri aldri. Aldri noen hobbyblogger, aldri noen inspirasjonskilde for de som drømmer om en velfylt fotoalbumhylle festlig illustrert med silkebånd, ferieminner, menyer og bordkort fra høytider. Jeg har faktisk nesten ikke engang bilder fra bryllupsdagen vår.
|
...også minsten. Han uten fotoalbum. |
Jeg er heller ingen ivrig fotballmamma. Jeg står ikke ringside på trening, og tar gjerne stein-saks-papir med mannen min for å slippe fotballkamp. Ikke engang hjemmekamper gleder jeg meg til.
Faktisk rakk jeg å bli 39 år før det gikk opp for meg at "Corner er mål" ikke er gangbart slagord på fotballkamp. Med mindre corner er mål, da. Fotball er faktisk kjedelig, og jeg bryr meg lite om hvem som vinner cupen, ligaen eller hva det nå heter. (Med unntak av kamper der EIK slår Eiger, da.) Ikke skal jeg være med på Plussbankcupen, heller.
Og sånn er det igrunn bare å fortsette. For både meg og de fleste andre. Vi har hver enkelt av oss gode egenskaper, og vi har utviklingspotensiale - som det heter på jobbintervjuspråket. Men mange av oss liker å strebe mot noe – det er bare det at det er så himla vanskelig med all den dårlige samvittigheten vi påfører oss selv når vi jobber mot nye mål!
Mat er altså den arenaen jeg "viser frem". Kanskje jeg klarer å inspirere noen, det er mitt absolutt største ønske og formål med Kjøkkentjeneste. Dårlig samvittighet er derimot en uønsket bivirkning. Jeg vet av erfaring at det er forbundet mange følelser med mat, og at det er vanskelig å manøvrere mellom inspirasjon og dårlig samvittighet. Så om du får dårlig samvittighet, forsøk å utfordre deg selv. Er det andre som gir deg dårlig samvittighet, eller kanskje det er deg selv? Jeg tror at det sjokkerende svaret er at man selv har det største ansvaret. Og da hviler igrunn også ansvaret for å fjerne den dårlige samvittigheten på deg – eller?