Valg av kaffemaskin - en liten veiledning

Jeg elsker god kaffe. Og jeg har funnet ut at ren kjærlighet er et godt utgangspunkt for å lære seg noe nytt - i dette tilfellet å lage god kaffe.

Tidligere har vi hatt en Francis Francis X1 - kaffemaskinen som er mest kjent for sitt fancy utseende. En maskin som ganske tilfeldig og på grunn av mitt begjærlige forhold til plakater det står SALG på, ble bragt i hus for nesten tolv år siden. Den har gjort jobben sin og vel så det, men det tok meg forholdsvis lang tid å bli kjent med dens luner. Til slutt laget den god kaffe for meg, men da den gikk i stykker var jeg kjapp til å tenke at jeg skulle ha noe nytt. Kaffekjennere har siden bekreftet inntrykket mitt av denne maskinen; den ser fin ut, lager grei kaffe, men er ingenting mer.

Så etter at Francis Francis-maskinen vår avga sin siste espressokopp en mandag for noen måneder siden, og jeg tilbragte tirsdagen på nettet, brukte onsdagen til å overtale mannen, bestilte en Rancilio Silvia på torsdag, maste på postkontoret på fredag, lyktes det meg endelig å få den store koffeinskjelven den påfølgende lørdagen.

I den anledning opparbeidet jeg meg litt kunnskap om ulike maskiner som jeg tenkte jeg kunne dele med dere. Jeg understreker at dette er mine høyst personlige betraktninger. Om det er noen som er av en annen oppfatning enn meg, setter jeg veldig pris på tilbakemeldinger. Om jeg bedriver direkte feilopplysning eller om det er noen som mener jeg ikke har fått med meg sentrale kaffemaskinnyanser, tar jeg mer enn gjerne korreks i kommentarfeltet.

Jeg har forstått det slik at man grovt kan dele inn ulike espressomaskiner i tre hovedgrupper; kapselmaskinene, helautomatiske maskiner og manuelle maskiner. Kapselmaskinene fra flere ulike produsenter - eller nespressomaksiner som det ofte kalles i Norge fordi det enn så lenge kun er Nespresso som tilbyr slike kapsler, tilbyr en enkel måte å brygge en kopp kaffe på. Slike maskiner går ofte til topps i forbrukertester hvor enkel og forbrukervennlig betjening synes å være det viktigste moment ved vurderingen. Fordelen med slike maskiner er også at det finnes mange ulike kapsler å velge mellom. Med min nysgjerrighet for selve bryggeprosessen, fant jeg ut at jeg fort ville synes en slik maskin ville bli for kjedelig. Jeg tror imidlertid dette er et supert alternativ for de som vil ha grei kaffe hver eneste gang, samt enkel betjening og lettvint rengjøring. Ulempen er dog at maskinen genererer en god del søppel, som har vært bakgrunnen for slagordet til Bodum; nemlig Make taste not waste.

De helautomatiske maskinenene kjenner jeg ikke så godt til. Det eneste jeg har fått med meg er at de leveres både med og uten innebygget kvern. Noen leveres med melkesteamer, andre uten. Slik jeg har forstått det er de fleste innebygde espressomaskiner slike helautomatiske maskiner. Selve baristakunsten lærer man heller ikke så mye om dersom dette er maskinen man velger. Dessuten tror jeg (understreker at jeg tror) at dette er maskiner som krever en del rengjøring, iallefall dersom de steamer melk.

Så er det de manuelle maskinene til slutt. Her er ikke kvernen integrert i maskinen, men man kan (og bør, vil muligens mange, inkludert undertegnede, mene) ha kvern ved siden av. Hvilket gjør at man får ytterligere et område hvor man kan perfeksjonere det ferdige resultatet på. Imidlertid er det langt mer å gjøre med en slik maskin enn å trykke på en knapp for at man skal få seg en kopp kaffe. Man må kverne kaffebønnene, fylle på espresso i filteret, tampe, sørge for rett temperatur i maskinen, varme opp koppene, osv.

Blant annet Francis Francis X1 er en slik manuell espressomaksin. Jeg visste derfor at jeg ville ha en i samme gate, og når det først var bestemt og jeg etterhvert forsto de ulike nyansene, var det bare å finne ut hvilken maskin som jeg tror ville være den beste til vårt bruk, innenfor rimelighetens prisgrenser, selvsagt. Det er ikke akkurat noen eksakt vitenskap. Mange elementer må vurderes, blant annet pris, design, tilgjengelighet, mulighet for veildening osv. Etter at jeg hadde forhørt meg litt rundt og gjort noen søk på nettet, fant jeg ut at maskinen Rancilio Silvia fra Tea & Coffee shop var et godt kjøp.

En venn av meg sa følgende:

Kapselmaskiner og automatiske maskiner lager helt grei kaffe hver eneste gang, men de lager aldri virkelig god kaffe. De lager kaffen for deg men de lærer deg ikke noe om kaffe, og gir deg ikke muligheten til å bli bedre.

Noe jeg synes var en svært presis og god formulering på et velkjent fenomen. Jeg liker å måtte jobbe meg inn i ting. Det kommer ikke noe perfekt ut av å trykke på en knapp. Jeg skjønte tidlig at det var forbedringspotensiale i espressoen min. Her kommer man ikke enkelt til en kopp kaffe. Man tilbereder med kjærlighet, nennsom hånd, kunnskap og eksakt viten. De to siste områdene er jeg ikke ennå utlært på. Heller ikke de andre, for den saks skyld.

Argumentet som solgte best overfor mannen min var nettopp visshet om at man måtte jobbe litt med tingene. Man måtte liksom fortjene det man skulle få. (Og da passer det igrunn å nevne i en bisetning at mannen min synes det er helt naturlig at man i samme åndedrag som barna og hundene, nevner den italienske Motoguzzien sin når familiemedlemmene skal ramses opp. Nå skal jammen Mr. Rancilio med i samme oppramsing. Vi begynner å bli mange etterhvert.) (Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive dette, men i 2015 er Motoguzzien solgt. Verden står ikke til påske. Men Rancilioen lever ennå, og er omfavnet av både meg og mannen... Og det står dessuten en gammel Suzuki GT250 i garasjen...)

Synes du dette så digg ut? Her er link til affogato!