Thailandskinspirert

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er god på asiatisk mat. Snarere tvert i mot. Jeg liker veldig godt å få det servert, men innser min begrensning på kokeområdet. Dessuten er jeg klar over at betegnelsen "asiatisk mat" er høyst upresis.

Når jeg får tilgang til frisk koriander tenker jeg imidlertid alltid på asiatisk mat. Av rent nostalgiske grunner. Da vi bodde i Oslo for mange år siden, lot vi ofte lommeboka styre valg av restaurant. Og særlig på slutten av hvert semester, når studielånet forlengst var brukt opp, hendte det likevel at vi gikk ut for å spise. Det aller mest økonomiske var å gå på en eller annen asiatisk restaurant for å spise "lunsj", hvilket var - og sikkert fremdeles er - tidenes beste tips på hvordan få seg en passende prosjon med god mat til omtrent en femtilapp. For det var faktisk akkurat femti kroner det som regel kostet.

Nok om prisen. Stamstedet vårt var en vietnamesisk restaurant i en av sidegatene til Torggata. Jeg aner ikke om den finnes ennå, men jeg husker at vi alltid fikk ferske fine grønnsaker der, litt mer spennende retter enn de tradisjonelle "kinesiske" man hadde tilgang til på den tiden og det var ennå såpass tidlig på nittitallet at fersk koriander ble sett på som noe nokså eksotisk. Yndlingsretten min var kylling med masse ingefær og andre grønnsaker, med en solid prosjon med hakket frisk koriander på toppen. Når jeg kjenner smaken av koriander tenker jeg derfor alltid på Oslo, min by, Tigerstaden med spennende gater, trikkeskinner man måtte passe seg for når de ble overkjørt med sykkel, sene lesekvelder, bladene på bakken om høsten - og alle spisestedene. Spisesteder som skulle testes ut med store begrensninger i lommeboken, men likevel med gryende interesse for mat og gode råvarer.

Det er derfor noe eget med koriander, synes jeg. Og denne gangen ble jeg inspirert til å lage en enkel gryterett som i beste fall kan kalles thailandskinspirert. Dette er altså ikke innlegget for den erfarne kokken (det er forresten ingen av innleggene mine), men kanskje det kan inspirere til en liten gryte med eksotiske innslag?

Slik gjør jeg

Aller først kokte jeg en Hå-kylling i passende stykker i vann. Kraften sparte jeg på, og den ble til base for en suppe senere i uka. Deretter freste jeg vårløk i biter, rød chili, hakket frisk ingefær, thaiasparges i biter og litt hvitløk i en stor gryte, og hadde på litt kokosmelk og rød currypaste etter smak. Bruk gjerne fiskesaus for god saltsmak. Jeg hadde ikke dette, og brukte bare salt for anledningen. Det er ikke nødvendig å bruke hel kylling som skal kokes først. Jeg gjør det fordi vi ikke spiser vanlige kyllingfileter, men det går fint an å lage denne retten med fileter istedet. Da kan de skjæres i biter og stekes i gryten sammen med grønnsakene.

Kok kyllingen til den er nesten ferdig. Den er litt vanskelig å rense da, men det går. Ha i store biter med renset kylling i gryten, smak skikkelig til og eventuelt tilsett mer currypaste. Ha i litt limesaft og revet limeskall.

Server med masse hakket fersk korianer på toppen og med ris til.

Jeg føler nok en gang behov for å presisere at dette på ingen måte er skikkelig "asiatisk" mat. Men det smakte godt, og er et alternativ dersom man ønsker seg noen av de eksotiske smakene. Kjøp forresten helst currypasten i en asiatisk forretning - den er mye bedre enn alternativene i ordinære dagligvareforretninger. Ellers synes jeg kombinasjonen lime, chili og hvitløk er utrolig god - det var det også denne gangen.

Sa jeg lettvint? Tynne pannekaker

Jeg ga etter for utilbørlig press fra guttene mine idag, og det ble pannekaker til middag. Ikke så sunt, jeg vet, men av og til blir det sånn. I familien min har vi en merkelig tradisjon, og jeg aner ikke om vi er de eneste eller om dette faktisk er vanlig tilbehør til pannekaker. Vi har sukker og sitronsaft på toppen før de blir rullet sammen.

Her er oppskriften - mest for meg selv - men også for de som trenger en grunnoppskrift til gammeldagse tynne pannekaker.

Dette trenger du
2 egg
3 dl mel
6 dl melk
en klype salt
smør til steking

Slik gjør du
Visp sammen egg og bland inn vekselvis melk og mel. Rør salt inn tilslutt. Røren skal svelle i en halvtimes tid før pannekakene stekes i panne. Og for de som tenker at pannekaker er lettvint, kan jeg herved oppklare eventuelle misforståelser; det er det nemlig ikke! Pannekaker tar lang til å steke! Hvertfall når man er overtalt til å lage dobbel porsjon. Heldigvis hjelper det litt med to stekepanner.

Tom brødboks lærer sulten kvinne å tenke alternativt

Tom brødboks trenger heldigvis ikke bety at man går sulten til middag. I dag laget jeg en lett frokost med tyrkisk yoghurt, melonbiter, en skvis lime og müsli som jeg hadde ristet litt i pannen med ørlite akasiehonning og noen knuste valnøtter. Noen limeskiver til pynt.

Sjokk, fortvilelse og små kjøttboller

På fredag ble det kjent at den gode slakteren i byen skal legge ned om noen måneder. En nyhet som ble mottatt med forundring, sjokk og fortvilelse. Tanken på at vi bare får tak i kjøtt i plast heretter er nesten utholdelig, og jeg kjente jeg ble skikkelig lei meg av de dårlige nyhetene. Hvem skal nå forsyne meg med ordentlig kjøttdeig? Hvem skal levere julas pinnekjøtt og fredagsfleskepannekaker?

Jeg måtte rett og slett få tak i litt kjøttdeig med én gang, og benyttet sjansen til å markere fortvilelsen ved å ta med små kjøttboller som bidrag til en middag vi var invitert i.

Jeg har visst skrevet oppskrift på kjøttboller i en [kjøkkentjeneste]-artikkel tidligere, men i går laget jeg noen som ble såpass gode at de fortjener et eget innlegg. De var smaksrike, men likevel ganske nøytrale. Om man ønsker å variere med chili eller andre ting, er det selvsagt fritt frem.

Dette trenger du
1 kg kjøttdeig
2 egg
Griljermel
Vann
1 middels stor løk
2 fedd hvitløk
Fersk timian
Fersk rosmarin
Hvit pepper og salt (igår brukte jeg også litt urtesalt i tillegg)
75 gram pinjekjerner
En skalk revet parmesan
Eventuelt litt tomatpuré

Slik gjør du

For enkelhets skyld pleier jeg å kjøre løk, hvitløk og urter forholdsvis glatt i foodprocessoren. Deretter blander jeg kjøttdeig, egg, griljermel, vann, salt og pepper i en stor bolle og tilsetter løkblandingen. Pinjekjernene gnures i en morter og has i blandingen tilslutt sammen med revet parmesan.

Jeg former små kjøttboller med rene hender og en spiseskje, legger utover stekebrett og steker i komfyren på omtrent 200 grader i ca 15 minutter. Aller først tester jeg én kjøttbolle i stekepannen for å sjekke om smaken er grei. Det er dumt å steke opp tre brett med kjøttboller for så å finne ut at de smaker for lite.

Jødekaker

Jeg har laget jødekaker i dag. Jødekake er en slags juleaktig halvstor rund kake som jeg hadde mitt første møte med da jeg flyttet hit til Sørvestlandet for tolv år siden. Smaken er mild og god, konstistensen myk og nesten litt spenstig. Man lærer seg raskt å sette pris på jødekaker, særlig dersom man allerede liker søte ting. Jødekaker smaker ekstra godt sammen med et glass melk.

Det har vært vanskeligere å venne seg til navnet. Jeg har alltid, uvisst av hvilken grunn, følt et slags ubehag når jeg har spurt etter jødekaker hos bakeren. Hvorfor det egentlig? Diskusjonen ved frokostbordet i dag dreide seg nettopp om dette - hvorfor heter det jødekaker og hva kommer det av at det føles feil å bruke den betegnelsen?

Jeg har ikke noe svar på hvorfor de runde kakene er blitt hetende jødekaker, det har jeg heller ikke gjort noe forsøk på å finne ut. Kanskje noen av dere vet det? 

Jeg laget forresten to ulike typer jødekaker. Inspirert og påvirket av siste tids fokus på kombinasjonen sitron og blå valmuefrø fikk meg til å ha litt finrevet sitronskall og sitronsaft i siste rest av deigen. Jeg har derfor to ulike typer jødekaker å by alle guttene som er på besøk i dag.

Dette trenger du
125 gram smeltet og avkjølt smør
5 dl kulturmelk
250 gram sukker
1 1/2 ts hornsalt
600 gram hvetemel

Slik gjør du

Sett ovnen på 180 grader. Alt blandes sammen i en bolle. Bruk en spiseskje til å legge deigen ut på et stekebrett. Jeg hadde ni kaker pr. brett og trykket de lett flate. Dryss på med perlesukker og kanel.

Da det var deig igjen til ett brett, tilsatte jeg saft av en halv sitron og finrevet skall av en hel sitron. Dessuten strødde jeg valmuefrø på toppen. Om dere ikke ønsker sitronsmak, men vil ha dekorative valmuefrø, kan dere droppe sitronsaften og -skallet. Stek kakene i 15-20 minutter til de er gyldne.

Magisk dato og pinnekjøttrester

I dag har startskuddet bokstavelig talt gått for årets småviltjakt. I den anledning har vi de siste dagene gjort et forsøk på å tømme fryseren i håp om at den i løpet av de nærmeste månedene skal fylles på nytt. Fryserjakten resulterte i en pose med ferdigkokt pinnekjøtt og jakten i heia resulterte i en rype.

Nå er vel ikke lapskaus den vanskeligste eller mest spennende retten som finnes. Likevel kjenner jeg at jeg både tilbereder og spiser det med glede. Etter noen måneder med blogging har jeg funnet ut at jeg føler lett dragning mot tradisjonsrik kost tilberedt i gryte, og dersom retten i tillegg representerer ideen om full utnyttelse av et dyr, blir jeg enda mer fornøyd. Lapskaus oppfyller begge kriterier.

Altså. Det er muligens ikke så mange som har en pose med pinnekjøtt slengende i fryseren, men her er uansett noe som minner om en oppskrift - dessuten får man kanskje en idé til hva man kan lage av andre kjøttrester man har spart på.

Slik gjør du

Poteter, gulrøtter og kålrabi skjæres i forholdsvis store biter og kokes i så lite vann som mulig. Når det nesten er ferdigkokt has det rensede kjøttet i gryten sammen med nykvernet pepper, masse hakket fersk timian, rosmarin og en løk i biter. Deretter skal det småkoke litt for at smakene skal "gå seg sammen". Pinnekjøttet setter skikkelig smak på lapskausen, og gjør det salt nok.

Jeg serverte lapskausen sammen med løkkompotten som jeg har skrevet om her.

Hva skal man si om dette, da? Ikke akkurat vanskelig, ikke akkurat hokus pokus. Likevel håper jeg at jeg kan bidra til at noen får ideer om utvidede bruksområder for pinnekjøttet dersom man bommer totalt på mengden og sitter igjen med masse rester. Det smakte godt av får, men samtidig var de selverklærte pinnekjøttskeptikerne i familien godt fornøyde. Og dersom skeptikerne er fornøyde, så jeg er fornøyd!

God helg fra [kjøkkentjeneste]!

Meny: Fireretters sensommermiddag

Jeg tenkte jeg skulle opprette en ny etikett som kort og godt heter "Meny". Mest for meg selv, slik at jeg skal kunne gå tilbake i arkivet og finne ut hva jeg har servert til gjestene mine, og litt for å kanskje kunne gi inspirasjon videre når en flere-retters meny skal planlegges. Det er ikke alltid jeg kan diske opp med mange bilder, men dersom det finnes link til oppskrifter, skal jeg alltid ta med det.

Lørdag for halvannen uke siden hadde vi gjester til middag, og følgende ble servert:

Rødbetesuppe med hjemmelagede brødkrutonger

Ryper stekt sous vide med rødvinskokte pærer, saus laget på bringebæreddik og kraft, smørdampede sukkererter og ovnsbakte amandinepoteter

En liten rugkjeks med St. Agur og granskuddsirup

Pannacotta med bringebærsaus servert med biscotti og espresso

Fra flere av de spisende gjestene ble det rapportert om påfølgende følelse av metthet.

Sitronbrød

Ettersom hjemmelaget mat-prosjektet mitt skrider frem, har basisutvalget av råvarer endret seg betraktelig. Blant annet var sitroner tidligere en syrlig og litt lite brukt frukt jeg kun gikk til innkjøp av dersom jeg på tilslørt vis forsøkte å hinte om at mannen i husstanden skulle lage alkoholbaserte drinker med surt tilsnitt til meg.

Eller dersom jeg hadde fått det for meg at jeg skulle ha sitron i teen eller putte den inn i en hel kylling.

Altså, aldri noe som alltid befant seg på kjøkkenbenken. Og jeg hadde knapt reflektert over at man kunne bruke skallet til noe fornuftig.

Men nå, nå tilhører den basisutvalget. Jeg har alltid sitroner tilgjengelig og jeg bruker det alltid opp.

I det siste har jeg lest om kombinasjonen sitron, blå valmuefrø og søtt bakverk flere steder. Blant annet i den seneste utgaven av Bo Bedre, som viste fristende bilder og gjenga oppskriften på sitron- og valmuefrøbrød.

Her er min egen oppskrift, basert på eggedosisdeig.

Dette trenger du
2 egg
100 gram sukker
saft og finrevet skall av en middels stor sitron
1 spiseskje vaniljeekstrakt (kan sløyfes eller bruk vaniljesukker som erstatning)
1,5 dl crème fraîche
4 spiseskjeer nøytral matolje, for eksempel solsikkeolje eller rapsolje
1 spiseskje blå valmuefrø
200 gram hvetemel
2 ts bakepulver

Slik gjør du

Visp egg og sukker til en luftig eggedosis. Tilsett revet skall og saften av en godt vasket sitron, vaniljeekstrakt, crème fraîche og olje. Vend forsiktig inn siktet hvetemel og bakepulver. Ha deigen over i en smurt eller bakepapirkledd form og stek på 175 grader (varmluft) i omtrent 40 minutter eller til kaken er ferdig. Test ved å stikke en skarp kniv i midten av kaken. Dersom det ikke fester seg deig til kniven er den klar.

Vaniljeekstrakt

Oh, My God. Jeg ble sittende en kveld å kikke på filmsnutter med Nigella Lawson på You tube, og fikk skikkelig lyst på sjokoladekake. Dessuten måtte jeg flire av kommentarene under filmene, som for eksempel All of a sudden, I feel horny and hungry og I wish I wasn't gay. Ehm, nå var det igrunn sjokoladekakene til Nigella jeg fikk mest lyst på, selvom det var tydelig at enkelte lot seg rive med av andre grunner.

Uansett registrerte jeg at ingrediensen vaniljeekstrakt gikk igjen i det fleste kakeoppskriftene hennes. Det har jeg også merket meg når jeg leser utenlandske kokebøker og matblader. Hvilket fikk meg til å banne litt for meg selv på grunn av at denslags ikke finnes i ordinære dagligvareforretninger i Norge. Slikt har man heldigvis råd for, og jeg bladde opp i Nigellas fest - en kokebok med flere av sjokoladekakeoppskriftene hennes. Her fant jeg under Tips-etiketten en oppskrift på hvordan man kan lage vaniljeekstrakt selv.

Dette trenger du
3 vaniljestenger
1 spiseskje sukker
3 dl varm mørk rom

Slik gjør man

Legg splittede vaniljestenger på et tett glass, ha i sukker og noe oppvarmet rom (må ikke koke). Sett glasset mørkt og kaldt og ta det frem etter 4-5 uker.

Dette er forresten en fin gave, og med alkoholprisene i dette landet må den vel også kunne betegnes som rimelig eksklusiv.

HER finner dere forresten en oppdatering.

Hamburgerbrød

Da jeg tidligere i sommer skrev om pølser i brød var det delvis for å skryte av at jeg hadde bakt pølsebrødene selv.

Rett før helgen laget jeg hamburgere, og anledningen til å lage skikkelige brød tilbød seg dermed. (Oppskriften på burgerne finner man HER, litt langt ned på siden.)

Oppskriften baserer jeg på prinsippet jeg alltid legger til grunn når jeg lager gjærbakst, nemlig ca halvparten så lite væske som mel og resten av ingrediensene justert etter melmengden, med utgangspunkt i 25 gram gjær ved bruk av 10 dl hvetemel.

Dette trenger du
10 dl hvetemel
4,5 dl lettmelk
25 gram fersk gjær (det vil si en halv pakke)
Et par klyper salt
En liten teskje honning
En klunk olje
Sesamfrø til toppen

Slik gjør du

Ha mel i en bakebolle og varm melken til fingervarme. Gjæren skal løses opp i melken. Tilsett salt, honning og olje i melet og hell over melken. Rør lett sammen med en sleiv. Elt deretter deigen godt. Jeg elter i omtrent ti minutter. Deigen skal være relativt løs, og heller for løs enn for fast. Jeg har erfart at jeg sparer på litt av melet, eventuelt har på litt mer væske dersom jeg ser at deigen blir for fast. Denne gangen hadde jeg litt mer enn 4 dl melk, og spedde deretter på med ytterligere litt lunkent vann. Sett deretter deigen på et lunt sted til heving under plastfolie. La den stå til den er dobbelt så stor. Bak deigen ut på en melkledd bakeplate, elt den lett sammen og bak ut hamburgerbrød. Jeg fikk tolv brød ut av deigen, og fikk dermed alle i ovnen på ett brett. Trykk de lett flate og la de heve enda 15-20 minutter under et klede. Pensle til slutt med litt vann og dryss på sesamfrø. Vannet bidrar til at frøene henger fast. Stek i ovn på 200 grader i 10-15 minutter.

Her er det ferdige resulatet med proteiner, grønnsaker og det hele.

Bananbrød

Her i huset ligger det nesten alltid bananer på fruktfatet. Det er en ypperlig frukt å spise når man skal bli litt mettere enn et eple klarer å fikse. Og ungene spiser gjerne banan når de kommer fra skolen og jeg er på jobb.

Problemet bare det at bananene av og til antar en brunlig farge raskere enn vi klarer å spise dem opp.

Men slikt er det råd for.

Da lager man nemlig bare bananbrød. Oppskriften er opprinnelig fra Epicurious, men jeg gjengir det jeg pleier å gjøre.

Dette trenger du
2 store egg, eventuelt 3 dverghøneegg
3/4 cup sukker
1 cup most banan, omtrent 3 middels store
1/3 cup crème fraîche
1 spiseskje solsikkeolje eventuelt annen nøytral olje
1 spiseskje vaniljeekstrakt
1 3/4 cup hvetemel
2 ts bakepulver
1/2 ts salt



Slik gjør du

Sett stekeovnen på 190 grader. I oppskriften står det at man skal smøre en form, men jeg sverger til å kle en brødform med bakepapir. Jeg har nemlig opplevd at den setter seg fast, og det er ikke så gøy.

Visp egg og sukker til lys og luftig eggedosis. Bland i grovt moste bananer, crème fraîche, olje og vaniljeekstrakt. Sikt mel, bakepulver og salt over blandingen og vend det sammen. Ha deigen over i formen og stek i midten av ovnen til den er gyldenbrun på toppen, omtrent 50-60 minutter. Prøv dere frem med en skarp kniv i midten av deigen for å se om den er ferdig før dere tar den ut av ovnen.

Kaken smaker fantastisk godt sammen med litt sterk kaffe. Dessuten anbefaler jeg at dere besinner dere første dag, den får nemlig satt seg og smaker enda bedre dagen etter.

Hei lille venn

Sara er navnet. Og da gjenstår det å håpe at den lille er av den eggleggende sorten.

Lyden var lett gjenkjennelig. Forsiktig piping og såvidt synet av den gule dundotten mellom de to surrogatmødrene sine som krangler om å være mest mulig hønemor. De har begge gått inn for rugeoppgaven med liv og lyst, Thelma og Louise. Og nå har det iallefall kommet én gul kylling.

Skeptiske høneøyne møter meg når jeg løfter lokket på rugekassen, og ikke engang mask fra eplene vi har fra presset råsaft lokker dem ut av sitt sinte modus.

Julia og Gråen derimot.

Julia og Gråen tripper rundt på plenen om dagen, den ene hakk i hæl på den andre. De spiser epler, ripsrester, kakler litt og kikker oppmerksomt på meg når jeg nærmer meg. Jeg får lov til å klappe Julia, holde henne, hun spiser av hånden min og vi har de utroligste samtaler.

Dessuten legger hun alltid varsomt vingen sin over Gråen når de koser seg. Hønemor!

Men for å være helt ærlig er jeg litt lei av å måtte kjøpe egg. Nå håper jeg snart en av dem er tilbake i produksjon igjen. Så kan det bli dverghønseegg på oss igjen.

Valg av kaffemaskin - en liten veiledning

Jeg elsker god kaffe. Og jeg har funnet ut at ren kjærlighet er et godt utgangspunkt for å lære seg noe nytt - i dette tilfellet å lage god kaffe.

Tidligere har vi hatt en Francis Francis X1 - kaffemaskinen som er mest kjent for sitt fancy utseende. En maskin som ganske tilfeldig og på grunn av mitt begjærlige forhold til plakater det står SALG på, ble bragt i hus for nesten tolv år siden. Den har gjort jobben sin og vel så det, men det tok meg forholdsvis lang tid å bli kjent med dens luner. Til slutt laget den god kaffe for meg, men da den gikk i stykker var jeg kjapp til å tenke at jeg skulle ha noe nytt. Kaffekjennere har siden bekreftet inntrykket mitt av denne maskinen; den ser fin ut, lager grei kaffe, men er ingenting mer.

Så etter at Francis Francis-maskinen vår avga sin siste espressokopp en mandag for noen måneder siden, og jeg tilbragte tirsdagen på nettet, brukte onsdagen til å overtale mannen, bestilte en Rancilio Silvia på torsdag, maste på postkontoret på fredag, lyktes det meg endelig å få den store koffeinskjelven den påfølgende lørdagen.

I den anledning opparbeidet jeg meg litt kunnskap om ulike maskiner som jeg tenkte jeg kunne dele med dere. Jeg understreker at dette er mine høyst personlige betraktninger. Om det er noen som er av en annen oppfatning enn meg, setter jeg veldig pris på tilbakemeldinger. Om jeg bedriver direkte feilopplysning eller om det er noen som mener jeg ikke har fått med meg sentrale kaffemaskinnyanser, tar jeg mer enn gjerne korreks i kommentarfeltet.

Jeg har forstått det slik at man grovt kan dele inn ulike espressomaskiner i tre hovedgrupper; kapselmaskinene, helautomatiske maskiner og manuelle maskiner. Kapselmaskinene fra flere ulike produsenter - eller nespressomaksiner som det ofte kalles i Norge fordi det enn så lenge kun er Nespresso som tilbyr slike kapsler, tilbyr en enkel måte å brygge en kopp kaffe på. Slike maskiner går ofte til topps i forbrukertester hvor enkel og forbrukervennlig betjening synes å være det viktigste moment ved vurderingen. Fordelen med slike maskiner er også at det finnes mange ulike kapsler å velge mellom. Med min nysgjerrighet for selve bryggeprosessen, fant jeg ut at jeg fort ville synes en slik maskin ville bli for kjedelig. Jeg tror imidlertid dette er et supert alternativ for de som vil ha grei kaffe hver eneste gang, samt enkel betjening og lettvint rengjøring. Ulempen er dog at maskinen genererer en god del søppel, som har vært bakgrunnen for slagordet til Bodum; nemlig Make taste not waste.

De helautomatiske maskinenene kjenner jeg ikke så godt til. Det eneste jeg har fått med meg er at de leveres både med og uten innebygget kvern. Noen leveres med melkesteamer, andre uten. Slik jeg har forstått det er de fleste innebygde espressomaskiner slike helautomatiske maskiner. Selve baristakunsten lærer man heller ikke så mye om dersom dette er maskinen man velger. Dessuten tror jeg (understreker at jeg tror) at dette er maskiner som krever en del rengjøring, iallefall dersom de steamer melk.

Så er det de manuelle maskinene til slutt. Her er ikke kvernen integrert i maskinen, men man kan (og bør, vil muligens mange, inkludert undertegnede, mene) ha kvern ved siden av. Hvilket gjør at man får ytterligere et område hvor man kan perfeksjonere det ferdige resultatet på. Imidlertid er det langt mer å gjøre med en slik maskin enn å trykke på en knapp for at man skal få seg en kopp kaffe. Man må kverne kaffebønnene, fylle på espresso i filteret, tampe, sørge for rett temperatur i maskinen, varme opp koppene, osv.

Blant annet Francis Francis X1 er en slik manuell espressomaksin. Jeg visste derfor at jeg ville ha en i samme gate, og når det først var bestemt og jeg etterhvert forsto de ulike nyansene, var det bare å finne ut hvilken maskin som jeg tror ville være den beste til vårt bruk, innenfor rimelighetens prisgrenser, selvsagt. Det er ikke akkurat noen eksakt vitenskap. Mange elementer må vurderes, blant annet pris, design, tilgjengelighet, mulighet for veildening osv. Etter at jeg hadde forhørt meg litt rundt og gjort noen søk på nettet, fant jeg ut at maskinen Rancilio Silvia fra Tea & Coffee shop var et godt kjøp.

En venn av meg sa følgende:

Kapselmaskiner og automatiske maskiner lager helt grei kaffe hver eneste gang, men de lager aldri virkelig god kaffe. De lager kaffen for deg men de lærer deg ikke noe om kaffe, og gir deg ikke muligheten til å bli bedre.

Noe jeg synes var en svært presis og god formulering på et velkjent fenomen. Jeg liker å måtte jobbe meg inn i ting. Det kommer ikke noe perfekt ut av å trykke på en knapp. Jeg skjønte tidlig at det var forbedringspotensiale i espressoen min. Her kommer man ikke enkelt til en kopp kaffe. Man tilbereder med kjærlighet, nennsom hånd, kunnskap og eksakt viten. De to siste områdene er jeg ikke ennå utlært på. Heller ikke de andre, for den saks skyld.

Argumentet som solgte best overfor mannen min var nettopp visshet om at man måtte jobbe litt med tingene. Man måtte liksom fortjene det man skulle få. (Og da passer det igrunn å nevne i en bisetning at mannen min synes det er helt naturlig at man i samme åndedrag som barna og hundene, nevner den italienske Motoguzzien sin når familiemedlemmene skal ramses opp. Nå skal jammen Mr. Rancilio med i samme oppramsing. Vi begynner å bli mange etterhvert.) (Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive dette, men i 2015 er Motoguzzien solgt. Verden står ikke til påske. Men Rancilioen lever ennå, og er omfavnet av både meg og mannen... Og det står dessuten en gammel Suzuki GT250 i garasjen...)

Synes du dette så digg ut? Her er link til affogato! 

Rødvinskokte pærer

Dette er ikke dessertpærer, men tilbehør til for eksempel vilt eller annet kjøtt.

Dette trenger du
3-4 pærer skrelt og delt i to
1-2 spiseskjeer demerarasukker
5-6 pepperkorn
2-3 stjerneanis hel
ca 5 dl rødvin

Slik gjør du

Skrell og rens pærene, del de i to og legg dem i en liten gryte. Ha på rødvinen, sukker, pepper og stjerneanis. La det koke minst en halv time. Pærene skal være godt gjennomtrukne men ikke helt bløte, og koketiden vil avhenge litt av hvor faste pærene er. Ta pærene ut av laken og la den koke inn. Legg pærene tilbake i sirupen.

Serveres som tilbehør til viltkjøtt.

Vi hadde dette til ryper sammen med smørstekte sukkererter og ovnsbakte poteter. Anbefales på det varmeste - den søtlige og litt kraftige smaken passet utmerket til rypesmaken, synes jeg.

Rødbetesuppe

Av to fine rødbeter kan man få ganske mye godt. Blant annet en fyldig suppe som både ser høstlig ut og som dessuten smaker godt.

Dette er en suppe etter "Man tager hva man haver"-prinsippet, men den smakte såpass godt at jeg fant ut at den var bloggeverdig.

Dette trenger du
To rødbeter, på størrelse med middels store epler
Én liten løk
Ett middels stort hvitløksfedd
4-5 ovnsbakte tomater, eventuelt soltørkede tomater
ca 7-8 dl hønsekraft eller buljong
Saft av en halv sitron
Crème fraîche
Salt og pepper etter smak
Fersk timian

Jeg hadde også en kvart squash i, men dette kan droppes.



Slik gjør du

Rødbetene skal skrelles, skjæres i terninger og kokes i så lite vann som mulig. (Man skal vel egentlig ikke skrelle rødbetene før de kokes for at ikke fargen skal forsvinne med kokevannet, men i dette tilfellet brukte jeg kokevannet i suppen, så jeg ser ikke at det skal være noe problem.)

Samtidig med at rødbetene koker, freses løk og hvitløk gyldent og mykt i en gryte med litt smør eller olje. Ha i rødbetene og la det syde videre til de er helt møre. Ha i ovnsbakte eller soltørkede tomater.

Kjør det glatt med en stavmikser og tilsett crème fraîche, salt, pepper og hakkede, friske urter etter smak.

Suppen ble servert med hjemmelagede brødkrutonger.