Hønelivet

Har du studert en hønseflokk noengang? Kaklende i målet og med trang til å hakke på andre? Antakeligvis, vil du kanskje si. Spesielt det med kaklingen lyder kanskje kjent?

I hagen lever våre fem høns sammen på ekte hønsevis. Utad fremstår de som en samlet gruppe. Enige om felles mål, arbeidende side ved side. Hakker, sparker og løper sammen. Ingen utmerker seg utenfor flokken, de følger hverandre. Når man går gruppedynamikken nærmere i sømmene vil man se mer. Man vil oppdage at det er én som bestemmer. At det stadig er en annen som prøver å klatre til topps, som regel ikke uten motstand. At de som lar seg lede uten å protestere får et fredelig liv.

Der vi har mistet en del av flokkmentaliteten, har hønene videreutviklet den. Gleden ved å sitte ved kjøkkenbordet og studere hønene gjennom vinduet blir stadig større. Jeg skjønner hvor uttrykk som "hønemor" skriver seg fra. Hvorfor man sier "bruser med fjærene". At "hønsehjerne" ikke egentlig er et skjellsord, men kanskje bare et kjærlig uttrykk for at ikke alle er like rasjonelle.

Her er Julia. Sjefen i hagen. Hun som jager vekk skjærene som også vil ta del i eplerestefesten. Mektigere enn boxeren Otto. Snakkesalig og kjærlig. Stram og målrettet.