Halong Bay og litt om bærekraft

Etter noen dager i Hanoi reiste vi til Halong Bay.

Halong Bay står på UNESCO's verdensarvliste. Dette betyr at området regnes som et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø, og myndighetene er forpliktet til å underlegge det et særskilt vern. Idag er det et av Vietnams mest populære turistmål, med over 1960 øyer på et område som strekker seg over 1550 kvadratkilometer. Om man ønsker seg et litt alternativ cruise, er dette stedet å reise. Skjønt, jeg syntes det var nok med de to dagene vi tilbragte på båten, selvom omgivelsene er noe av det vakreste og mest spektakulære jeg har sett, med sine kalksteinsklipper som på dramatisk vis nærmest reiser seg opp fra havet.

Plassen på verdensarvlisten gir ikke bare masse positiv oppmerksomhet og gjør Halong Bay til et yndet turistmål, det øker også den negative belastningen på området. Mellom vakre klipper, eventyraktige trebåter og fantastisk natur, finnes medaljens bakside. Søppel flyter enkelte steder i vannet, lydforurensing i form av asiaters favorittsyssel nummer én, karaoke, høres fra mange båter i området om kvelden og tusentalls turister som valfarter til bukta hvert år. Paradokset her er det samme som alle andre steder i verden - vi vil gjerne besøke de spesielle områdene, og vi vil gjerne være alene når vi gjør det. Realiteten er en helt annen, men ønsket mitt er at området i det minste forvaltes på en bærekraftig måte av myndighetene. Og med myndigheter som vanligvis ikke har nevneverdig problemer med å finne forhold å regulere, er det bare å håpe at Halong Bay underlegges det vernet som medlemskap i Verdensarvlisten foreskriver.

Blant de nye djunke-båtene, laget etter gammel modell på en måte som gjør at turistene får tilfredsstilt sitt ønske om luksus ombord, lever lokalbefolkningen i sine flytende landsbyer. De livnærer seg av enkel fiske og salg av varer til turistene. Det slo meg at dette må være det beste eksempel på bærekraftig fiske. Kontrasten til lasteskipene man kunne skimte mellom kalksteinsøyene, utenfor selve området, var derfor stor. Ikke fordi lasteskipene i seg selv representerer overfiske, men fordi jeg i noen dager seilende gjennom dette landskapet hadde glemt at det fantes en verden utenfor. En verden hvor stadig flere mennesker skal ha dekket sitt behov for mat og drikke, for forbruks- og luksusvarer. Kontrasten mellom lokale fiskere i enkle trebåter med garn som redskap og betalingsvillige turister bevæpnet med alle slags hjelpemidler for å forevige disse vakre stedene er stor. Men så er vel nettopp det Vietnam er; kontrastenes land. For å bruke en klisjé.

Bærekraftig er et uttrykk ofte benyttet i forbindelse med fiske og forvaltning av havressursene. Brundtlandskommisjonens definisjon på bærekraftig fra 1987 er mye brukt: ”En bærekraftig utvikling skal ivareta den nåværende generasjons behov, uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner til å tilfredsstille sine behov." (Kilde: Fiskeprell.no)

Som turist kan en ikke gjøre annet enn å forsøke å legge igjen pengene sine slik at lokalbefolkningen også drar nytte av dem. Dette er ofte enklere sagt enn gjort, siden man ikke alltid vet hvordan dette gjøres på best mulig måte. Skal man kjøpe varer fra båtene som legger til utenfor alle cruisebåtene? Skal man bruke bestemte cruiseoperatører? Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg sannsynligvis bekymret meg mer over alt søppelet som fløt i Halong Bay enn det guiden så ut til å gjøre.

Det er imidlertid fullt mulig å tenke bærekraft når man handler fisk hjemme. Ta en titt på WWF's Sjømatguide for 2012, der finnes masse bra informasjon om man ønsker å tenke miljø og ikke nødvendigvis bare smak når man velger varer i fiskedisken.