Hønsehold i hagen

Etter fire årstider med høner trippende rundt i hagen, har jeg konkludert med at nylagte egg uten et bur i sikte ikke bare er best, observasjon av en hønseflokk er også den koseligste tidtrøyten man kan tenke seg.

Her kommer det derfor litt om hønsehold i hagen. Jeg må likevel presisere at dette er basert på mine helt personlige erfaringer og råder derfor til at man sørger for mer inngående kunnskap på området dersom det frister å plukke sine egne egg. Imidlertid har vi erfart hvordan det er å ha en hønseflokk uten hane, hønene våre har ruget frem flere kull med kyllinger, vi har for øyeblikket også en hane, og vi har erfaring med å "skape" en flokk. Jeg føler meg derfor kompetent nok til å skrive om mine personlige erfaringer med hønsehold i hagen - som er en utrolig koselig hobby.

Boken "Hønsehold i hagen" av Steen Larsen anbefales dersom du vurderer å skaffe høner i hagen. Der finner man mange nyttige tips, samt at jeg liker forfatterens innfallsvinkel. Han beskriver hønselivet akkurat slik jeg selv har erfart det. Han omtaler hønene sine med kjærlighet, han har oppdaget hvilken flott ressurs de er for hagen – ikke bare fordi de legger egg, men fordi de gir gjødsel, underholdning og fordi de rydder opp i ugresset.

Erfaringsgrunnlag

Vi fikk to høner i april 2010. Én "hvit italiener" (hybrider - blandingsrase som er utviklet for kommersiell drift) og en dvergkochin, eller det jeg kaller dverghøne. Italieneren var i overkant nysgjerrig og forsvant stadig over gjerdene. Selv om dette var en ivrig egglegger, og selv om mannens stadige jakt etter den hvite høna var et festlig syn, ble vi nødt til å kvitte oss med den stadige rømlingen.

Idag teller flokken fem høner og en hane. Vi har hatt tre kull med kyllinger, hvorav en del hanekyllinger. To av hønene er også født og oppvokst i hagen vår.

Utstyr

Vi har et plassbygd og isolert hønsehus med vagle og innlagt varmelampe, med mulighet for å lukke av et lite uteområde. Hønsene går imidlertid fritt på plenen, og de går ikke vekk selvom den åpne porten gjør det mulig for den mest eventyrlystne å forlate området. Sånn er det angivelig med dvergkochinen – de er hjemmekjære og vil alltid komme tilbake til huset sitt om kvelden. Dette er hovedårsaken til at jeg synes det er praktisk med nettopp denne rasen, og ikke med de eventyrlystne italienerne. I boken Hønsehold i hagen frarådes den fullstendig inngjerdede hønsegården. Dels fordi det fort blir utrivelig med masse søle, gjødsel og jord, men også fordi det kan lukte og være med på å spre uvilje mot høns fra naboer. For meg er det derfor ikke noe alternativ til høner som får gå løs på plenen. Når de får gå over det hele blir heller ikke belastningen på plenen så stor.

I begynnelsen nøyde vi oss imidlertid med et hønsehus anskaffet som byggesett. I dette er det plass til 3-4 høns, men jeg synes uteplassen er så liten at de bør få gå ute.

Det første huset vi hadde. Dette er imidlertid ikke tilstrekkeig isolert med de kalde vintrene vi har hatt.

Ellers trenger man en fôrautomat og vannbeholder. I tillegg har vi et litt stort plastkar med skjellsand så de får sitt daglige sandbad.

Vi kjøper ferdig hønsefôr i butikken i 25 kilos sekker. Dette oppbevarer vi i en stor og tett beholder i uthuset. Dessuten har vi en diger sekk med sagflis stående. Hønsehuset blir renset 1-2 ganger pr. uke, ellers sjekker jeg at de har nok fôr og vann hver dag. Jeg plukker også egg daglig, vel og merke i de periodene de legger egg.

De siste vintrene har vært kalde og snøfylte, også for oss som bor på Sørvestlandet, men det har ikke hindret hønene i å gå ut. Er det mye snø, holder de seg stort sett alltid under huset, men de går ut. Bare de aller sureste dagene med sterk vind har de beveget seg inn igjen.

Rugehøner og annen oppførsel

Noen høner er verpehøner, typisk de hvite italienerne. De legger egg hver dag, men bryr seg ikke noe særlig om å ligge på dem, altså ruge. Andre høner har et litt mer utviklet rugeinstinkt. En dvergkochin kan bli en skikkelig hønemor, og legger seg gjerne til å ruge uten at det er hane i flokken. For å fjerne all tvil med det samme – en høne er ikke avhengig av en hane for å legge egg. De legger egg uansett, selv om det ikke blir kyllinger av dem. Imidlertid er det enkelte raser som har et så sterkt utviklet rugeinstinkt at de også legger seg på eggene selv om de ikke er befruktet av en hane.

Om noen skulle lure; har du hane, vil også alle eggene være befruktet. Hanen vet å forsyne seg, og han bryr seg lite om raser, størrelser, utseende eller andre ting - som tilgjengelighet eller lyst. Det kan derfor se ganske brutalt ut når han tar for seg og lever det gode haneliv. I en hønsegård med hane vil man derfor alltid bli tilgodesett med befruktede egg. Dette har ingen betydning, så lenge man fjerner eggene fra hønene straks. Da utvikler de seg ikke videre. Legg eggene i kjøleskapet, og man vil aldri kunne se eller smake forskjell på befruktede og ikke-befruktede egg.

Det finnes sikkert mange måter å få en rugende høne til å slutte å ruge på. I tillegg til å la de få leve ut instinktene sine og skaffe dem befruktede egg, har vi brukt metoden med å bære dem ut fra huset sitt hver dag. Den ene hønen hos oss legger seg stadig til å ruge. Vi har hatt stort hell med ovennevnte metode; ta henne av eggene og bær henne varsomt ut av huset. Etter noen dager eller uker stopper hun å ruge og går tilbake til verpingen.

Å få kyllinger er utrolig koselig, særlig dersom man har barn. Høna trenger ro når hun ruger, og ligger i 21 dager på eggene. Jeg lærte at en flink høne klarer seg selv, og det er jammen sant. Hvis vi bare fikser befruktede egg til dem - dersom det ikke er noen hane i flokken - har de ordnet det resterende. De ligger trofaste i 21 dager og følger deretter morsinstinktet. Man skjønner raskt hvor begrepet hønemor kommer fra når man har sett en høne se etter sine kyllinger. At begrepet hønsehjerne er oppstått etter observasjon av en hønseflokk, kan jeg også med enkelhet forestille meg.

Jeg har imidlertid flere ganger opplevd at to høner legger seg på de samme eggene. Dette er ikke uvanlig og rådene man får når man opplever samruging er å la de holde på til de er ferdige, med minst mulig menneskelig innblanding.

Hønene fikser det meste selv. Pass imidlertid på når kyllingene har kommet ut. Det er ikke sjelden en eller flere dør helt i begynnelsen, og da er det greit å fjerne disse fra rugekassen. Lag til et rugested for høna, men ikke isoler henne fra resten. Friske og sunne høner foretrekker å oppdra avkommene sine sammen med resten av flokken. Det er også vår erfaring, kyllingene integreres lett i flokken når de vokser til.

Høner lever i et rangordningssystem. Som regel vil de leve sammen i fred og fordragelighet, så lenge sjefen adlydes. I en liten flokk vil man ofte se tegn til at sjefshøna av og til tyner de andre litt, og man vil i alle fall se at hønemor forsvarer kyllingene sine. Å bruke litt tid når man skal tilvenne nye dyr i flokken er viktig, og ikke minst ha nok plass slik at de som blir jaget rundt har et sted å gjemme seg unna. Fire høner i en stor hage har ikke vært noe problem. Kun da den ene hanen vi hadde vokste seg stor – det var av rasen Sussex – så vi tegn til såpass mye krangling at det var ubehagelig. Jeg har tro på at dersom man bruker tid og plass, skal det være mulig å integrere nye dyr i en allerede etablert flokk, men jeg ville nok ha skaffet meg to stykker samtidig. Ellers er rådet at desto flere høner man har, desto smartere er det å ha en hane i flokken. Hanen holder styr på hønsene sine og skaper orden.

Etter å ha levd haneløst en stund, fikk hønene våre en hane i flokken i sommer. Det var fascinerende å være vitne til at hanen etter bare noen dager hadde styr på damene sine. Hanen vår er en skikkelig gentlemann, han plukker opp mat til hønene sine, klukker hengivent og legger maten for deres føtter. Riktig rørende er det, helt til han gyver løs på befruktningsprosessen. Uansett merker jeg at det er en langt større ro i hønefloggen nå når vi har hane, helt i tråd med det jeg har lest. Lydproblematikken løser vi ved å ha en automatisk døråpner som går opp ikke altfor tidlig om morgenen og ned når dagslyset er borte. Da har uansett hønene gått til ro.

Avlivning

Få avlivningsmetoder er forbundet med mer omtale enn nettopp avlivning av høner. I boken Hønsehold i hagen står det beskrevet hvordan man skal ta livet av en høne. I tillegg står det at enhver som vurderer hønsehold i det minste bør vite hvordan slik avlivning skal foregå. Det kan oppstå akuttilfeller og da bør man vite hvordan man skal te seg – for det skadede dyrets skyld. Sett deg derfor inn i hvordan en slik situasjon kan arte seg, selvom det høres brutalt ut. Dyrene fortjener at vi håndterer ulike scenarier - også akuttsituasjoner hvor det er en nødvendighet å ta livet av dem. Til ethvert hønsehold hører det derfor til en skarp øks.

Om du skal gjøre det selv, kan dette kanskje være noen gode råd: Vent med avlivningen til hønene har gått til ro. Da er det enkelt å plukke dyret ned fra vaglen og det er forbundet med langt mindre stress for dyret enn om man må fange det først. Ta et godt grep rundt bena på høna når du har fått tak i den, og bær den ut til hoggestabben hvor øksen ligger klar. Videre må høna slås bevisstløs, med hodet mot kanten av hoggestabben. Dette krever en god del kraft. Legg så den svimeslåtte høna på hoggestabben og hogg godt til. Høna holdes deretter fast til den slutter å sprelle, eventuelt kan man putte skrotten i en ren sekk.

Dette er en metode som høres brutal ut. Det er imidlertid den aller beste, og medfører langt mindre stress og lidelse for dyret enn en lang transportetappe og avlivning hos Prior. Sist jeg overværte det tok det omtrent ett minutt fra vi hentet hanene i huset til de begge var døde.

Trøsten, når man spiser haner fra egen hage, er imidlertid at det neppe finnes hønsefugler som har hatt et bedre liv.

Bråk og lukt

Det er ikke mye bråk med høner. Om man har haner blir det selvsagt noe annet. Litt lukt vil det alltid være, men dette avhenger i det store og det hele med hvor flittig man er med renholdet og hvor stor boltreplass de har. Vi fôrer hønene lite på bakken. Mest på grunn av at vi er redd for å få rotter, men også fordi vi ikke vil at hundene skal snike til seg maten som var tiltenkt hønene. Huset står også på påler, og da begrenser man også sølet noe. Når det gjelder bråk, viser jeg til avsnittet lenger opp hvor det står skrevet om den tidsinnstilte døråpneren.

Høner og hunder

Vi har to hunder. En pointer - stående fuglehund med ekstremt utviklet jaktinstinkt og en boxer - vakthund og majoren i familien som lever etter regelen om at alt levende som kommer inn i hagen vår skal jages ut igjen. Vi har derfor jobbet mye med å venne hundene til at høner og en hane skal få lov til å spankulere fritt omkring. Heldigvis er hundene lydige og de kunne raskt gå løs sammen med hønene. Nå drikker de av vannskålen til hundene og lever sammen i fullkommen fred og fordragelighet.

(Lagt til: Boxeren er ikke mer, men vi har idag to pointere som begge respekterer eiers ønske om å ikke skade hønene. Hardt arbeid og disiplin ligger bak, så nå lever de godt sammen de to dyreartene.)

Det er altså ikke umulig å venne hunder til høner - selv jakthunder som er alet frem for å lete opp og ta stand på hønsefulger - men det krever at man har rimelig god kontroll på hunden og er tålmodig i begynnelsen.

Er det noe dere lurer på, er det bare å ta kontakt så kanskje jeg kan svare. Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller send en e-post på adresse kjoekkentjeneste@gmail.com

Linker

Alle innleggene om hønene mine er samlet under etiketten Hønelivet på bloggen [kjøkkentjeneste].

Ellers har jeg samlet alle oppskrifter med egg under etiketten Egg.

Innlegget er endret og oppdatert noe 10.10.2011.