Hønelivet

Den sorte dverghønen Julia har blitt ganske stuevarm.

Her avbildet en gang hun forvillet seg oppå trampolinen.

Hver morgen når jeg nærmer meg hønsehuset, baner hun seg vei frem til døren. Ikke at det står så mye i veien, men hun har målrettede hønseføtter og bestemt tale. Det er ingen tvil om hva hun vil. Hun vil ut i frihet.

Lenge lå Julia på egg som vi hadde fått av en bonde som også har hane. Syv egg ble etter hvert til én grå kylling med fjærkledde hønseføtter. Gråen, som den lille overraskende nok ble døpt, befinner seg til enhver tid to skritt bak sin surrogatmor. Vi vet ennå ikke om det er en liten hane eller høne, men jeg synes den lille har såpass mange sympatiske trekk at jeg tror det er en høne. Og dermed kan hun fortsette å forsyne oss med egg og koselige hverdagshistorier. Hva som skjer dersom det viser seg at vedkommende er av den mer testosteronfylte sorten, får vi ta stilling til når naboene begynner å klage over hanegal.

Julia var totalt fraværende i tre uker. Nå er det som hun skal ta litt igjen. Hun prater med meg hver morgen, og jeg er glad det endelig er en i husstanden som forstår seg på den gode samtale. Hun spiser rips av hendene mine, eller tar ripsen i nebbet og skyver det over til Gråen. Hun nikker til guttene når de hopper på trampolinen, og det er som jeg gjenkjenner et lite bekymret blikk når de er for mange og for voldsomme. En hønemor, altså.

Å starte dagen med en god kopp kaffe og en liten kaklestund med Julia, føles godt. Og det mest fascinerende er hennes målrettede spark ut av døra for å tilbringe dagen i frihet. Selv om hun bare runder hjørnet av hønsehuset og setter kursen mot ripsbusken en halv meter unna. Det er nemlig plassen å være for en høne når de modne bærene som ungene ikke orket å plukke, detter ned.

Jeg gleder meg til hun begynner å verpe igjen. Egg fra høner som lever på nedfallsrips må da smake godt?