mandag 28. februar 2011

Panna cotta med sjokolade og appelsintopping



Det er atter mandag og hva er vel ikke mer naturlig enn å starte uken med en mektig, men også frisk dessert? Jeg kan i det minste forsøke å friste med lørdagens avslutning på et langt og godt måltid, som også var preget av vinterens sesongvarer. Appelsinene er nydelige på denne tiden av året, og skal man ha tak i blodappelsiner, er det nå man må handle. Visste dere forresten at blodappelsiner skiftet navn til røde appelsiner for noen år siden? Og doblet salget fra det ene året til det andre?

Uansett, kombinasjonen sjokolade og appelsin er uslåelig, synes jeg. Det var utgangspunktet mitt, og siden jeg hadde behov for å lage noe lettvint - og gjerne noe jeg kunne gjøre klart dagen i forveien - falt valget på sjokolade-panna cotta med lokk av blodappelsinfiléter og innkokt appelsinjuice som jeg laget gelé av. Det var virkelig godt, og skal garantert gjentas.



Dette er en forholdsvis stor porsjon som rekker til middag for åtte, med noen ekstra glass i bakhånd. Redusér mengden dersom du bare skal lage til to eller fire.

Dette trenger du:

3-4 plater gelatin
7 1/2 dl fløte
2 1/2 dl sukker
1 vaniljestang
3 spiseskjeer tyrkisk yoghurt
100 gram mørk sjokolade, jeg brukte Odense 70% sjokolade

Blodappelsiner
Litt ekstra juice, enten fra røde eller gule appelsiner, gjerne med fruktkjøtt - da blir den litt rustikk i formen
1 kanelstang
Litt sukker
Saft av en halv sitron
2 plater gelatin

Slik gjør du:

Bløtlegg gelatinplatene i kaldt vann. Skjær opp vaniljestangen på langs og skrap forsiktig ut vaniljefrøene. Kok opp fløte og tilsett sukker, yoghurt og vanilje - både frø og stangen. Ha deretter i sjokoladen og la den smelte under omrøring. La vannet renne av gelatinplatene og ha disse oppi gryten. Alt blandes sammen og vaniljestangen fiskes ut igjen. Blandingen kan godt avkjøles før alt has i serveringsglass og settes kaldt. På dne måten slipper man at vaniljefrøene synker til bunns. Jeg rører blandingen godt sammen før jeg har det i serveringsglass og setter det i kjøleskapet.

Topping:

Lag først appelsinfiléter. Dette gjør man ved å skjære av endestykkene av appelsinen og deretter skjære av skallet med en skarp kniv. Også alt det hvite skal skjæres vekk. Hold appelsinen godt i håndflaten og skjær ut hver enkelt filét. Dette er nokså tidkrevende, men det er er definitivt verdt strevet. Det ser nemlig veldig lekkert ut og filétene egner seg godt til bruk i en dessert. Skvis deretter ut resten av appelsinsaften i en gryte. Det ble en del juice, men da jeg skulle koke den inn, tilsatte jeg litt ekstra. Jeg brukte juice med fruktkjøtt. Kok inn juicen med litt sukker og en kanelstang. Etter en stund tok jeg ut kanelstangen, slik at det bare ble et lite hint av kanelsmak. Kok inn ganske lenge, la blandingen syde på svak varme slik at man ser at den reduseres. Smak tilslutt til med mer sukker eller sitron. Jeg synes det er godt dersom den er litt syrlig, det blir en fin kontrast til den søte og mørke sjokoladen.

Bløtlegg gelatinplatene i kaldt vann i fem minutter og ha de deretter over i den innkokte juicen. Pass på at dette gjøres når panna cottaen er stiv nok til at man kan dandere appelsinfilétene og juicen på toppen. Avkjøl juicegeléen noe og legg to-tre appelsinfiléter i glasset. Hell over noen spiseskjeer med juice, slik at appelsinen stikker litt opp over den mørkeoransje væsken. Dette bør settes kaldt, slik at geléen stivner skikkelig.

Jeg laget panna cottaen, skar ut appelsinene og reduserte juicen på fredag kveld. Om morgenen varmet jeg opp juicereduksjonen og tilsatte gelatinplantene. Panna cottaen var dermed helt stiv og ferdig da jeg hadde juciegeléen over i glassene.

Serveres med noen blader sitronmelisse eller mynte.



Søtt, sjokolade og litt friskt. En perfekt kombinasjon når man skal avslutte et langt og godt måltid. Dessuten vinterlige og sesongbaserte råvarer.

søndag 27. februar 2011

Føling i fjæra - blåskjellplukking



Sesongmat er det beste jeg vet. Jordbær om sommeren, lam om høsten, sjømat om vinteren, asparges om våren. Jeg er så heldig å bo omtrent ti minutter fra lett tilgjengelig blåskjellsted, og i går fikk jeg dessuten med meg svigermoren min på sanking. I likhet med rekene og skreien er det nå skjellene er best.



Svigermoren min er pasjonert blåskjellplukker med god lokalkunnskap, hun har plukket blåskjell i en mannsalder og spist dem enda lengre. I tillegg har hun den mest originale metoden for å teste om blåskjellene er giftige som jeg kjenner til. Det foregår på følgende vis; Man damper noen blåskjell i passende kar - en blikkboks eller lignende - spiser et par stykker, og kanskje enda et par fordi man ikke klarer å la være, tar tiden og lar det gå tjue minutter, iallefall syv og et halvt, kjenner etter om et visst ubehag melder seg. Om ubehaget ikke inntreffer er det bare å spise videre, om det i det hele tatt er noen igjen. Metoden er også kjent under navnet blåskjellbingo, og her er det om å gjøre å ikke få bingo.

Utstyrt med bøtte, jernrive og slagstøvler, samt ett stk. person som ikke synes kald februardag med stabilt dårlig vær ikke så ut til å stoppe lysten til å legge på svøm for å få tak i det blå gullet, var jeg sikker på at gårdagens egenhentede forrett var i boks. Selv var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle la for korte slagstøvler hindre meg i å skaffe gratis mat til kveldens middag. Dessverre gikk det ikke helt som planlagt.



Det var sørgelig får blåskjell å oppdrive. Svigermoren min, som tidligere med rette beskrevet som en badeglad labrador som synes badetemperatur - eller mangel på sådan - er av underordnet betydning dersom man skal i vannet, var nær ved å hoppe uti. Vi bestemte oss imidlertid for å søke lykken et stykke unna.



"Noen her jeg bør jage vekk?"

Og der fant vi jammen blåskjell.



Kvelden reddet. Takk Mega.

Blåskjellene ble dampet i litt smør og olje, hvitvin, hvitløk og persille.



Dette trenger du:

Blåskjell, vasket, skrubbet og skylt
Smør
Olje
Hvitvin
Hvitløk, knust og lett hakket
Persille, hakket

Slik gjør du:

Ha litt smør i en bred kjele. Jeg brukte en litt høy sautépanne og det fungerte bra. Smelt smøret og hell over litt olje, hvitløk og hakket persille. La det bli skikkelig varmt og tilsett de rene blåskjellene. Legg på lokk og la det hele dampe i 3-5 minutter, til skjellene har åpnet seg. Plukk eventuelt bort de som ikke åpner seg.



I går ble skjellene servert som en forrett nummer to med nybakt focaccia og safranaïoli laget på denne majonesen, samt en Chablis å drikke til.

Nyttig å vite: Mattilsynet overvåker algegifter i blåskjell, og gir kostholdsråd hver uke. Her kan du sjekke om det er trygt å spise blåskjell fra ditt distrikt.

Kilde: Matportalen. Klikk dere inn for mer informasjon og resultat av prøvemålinger langs hele Norges kyst. Jeg hadde undersøkt forholdene før vi bestemte oss for å finne blåskjell.

Følg med om du er interessert i blåskjell, jeg har ikke gitt opp. Neste gang går ferden til et annet sted, og jeg skal velge en dag det ikke regner så vanvittig. Kanskje det da blir skjell på oss?

lørdag 26. februar 2011

Mokkatrøfler rullet i pistasjenøtter



Hvem sier at hjemmelaget konfekt er forbeholdt julen? Herved skal det tilbakevises. Jeg planlegger middag med noen venner i kveld, og jeg hadde tenkt at mokkatrøflene skal bli finalen.

Dette trenger du:

200 gram 70% sjokolade
2 dl fløte
2 spiseskjeer smør
3-4 spiseskjeer melis
1 vaniljestang
3 spiseskjeer espresso
ca 180 gram finhakkede pistasjenøtter

Dette er forresten basert på den samme oppskriften jeg brukte sist jeg laget chilitrøfler



Slik gjør du:

Varm opp fløten på svak varme. Grovhakk sjokoladen og ha den oppi den varme fløten sammen med smøret. Ta gryten av varmen og rør sammen. Det er viktig at blandingen ikke utsettes for sterk varme, da kan den skille seg. Om det skulle skje gjør det imidlertid ikke så mye, men da er det derimot viktig å blande alt sammen igjen mens det står kaldt og er i ferd med å stivne. Skrap ut frøene fra vaniljestangen og ha det i sjokoladeblandingen. La vanlijestangen også ligge i. Tilsett melis og rør. Tilsett deretter espressoen. Smak deg til, jeg synes tre spiseskjeer var passende i denne oppskriften.

Når blandingen er helt sammenrørt skal den settes kaldt. Fisk opp vaniljestangen først. (Denne kan vaskes og tørkes og legges i boksen med hjemmelaget vaniljesukker eller vaniljeekstrakten.)

Sørg for å bruke slikkepott langs kanten og samle all sjokoladen i bunnen. Når alt stivner, vil du forstå at det er lurt at alt ligger fint i bunnen og ikke spredt utover kanten.

Sett sjokoladeblandingen kaldt, først i kjøleskap og deretter i fryseren.

Finhakk pistasjenøttene, slik at trøflene kan rulles rett oppi nøttehaugen.

Blandingen må ikke være for løs når du begynner å forme sjokolademassen, da går det ikke an å få til å lage kuler. Men den må heller ikke være for kald, da er det vanskelig å få til fine trøfler. De varmes raskt opp inni håndflaten og ender opp med noe skikkelig søl.

Det tok litt tid. Ikke fordi det tar tid å forme kuler - snarere tvert imot - om du avkjøler massen til perfekt temperatur, vil det være enkelt. Nei, jeg synes rett og slett at det var så kjedelig at jeg bare rullet noen av gangen.

fredag 25. februar 2011

Enda flere rosa muffins



Her kommer det enda noen rosa muffins, denne gangen laget dels med sjokoladedeig og dels av sitrondeig.



Siden jeg nettopp har skrevet et innlegg om sjokolademuffins, kommer sitronmuffinsene her - i reprise.

Dette trenger du:

4 egg
2 dl sukker
8 spiseskjeer nøytral matolje
3 dl hvetemel
2 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
Saft og revet skall av en sitron

Glasur:
ca 100 gram Philadelphiaost
ca 100 gram romtemperert smør
ca 300 gram melis
saft av en halv sitron
Farge, jeg brukte Wilton Pink Terracotta - geléaktige i konsistensen
Pynt - kuler eller hjerter

Slik gjør du:

Egg og sukker piskes til eggedosis, oljen røres inn. Tørrvarer has i mens man pisker forsiktig. Ha tilslutt sitronskall og -saft i røren. Formene fylles 2/3 fulle med deig.

Muffinsene stekes i ca 10-15 minutter på 180 grader varmluft. Dette ble til tolv små muffinsformer og jeg brukte både papirformer og fast form.

Glasur:
Like deler med philadelphiaost og smør, passende mengde melis og litt saft av lime eller sitron. Farge etter humør. Dette piskes godt sammen i kjøkkenmaskinen. Jeg må innrømme at jeg ikke målte opp melis, men prøv dere frem til ønsket konsistens. Pass på at dere ikke bruker for mye sitronsaft, dette gjør at glasuren blir for løs. Glasuren sprøytes eller smøres på muffinsene når de er helt avkjølt, dette for at ikke glasuren skal smelte. Dryss eventuelt over fargerikt strø eller sølvkuler før glasuren tørker. Serveres med en serviett tilgjengelig.

torsdag 24. februar 2011

Salat med byggryn



Blogging er gøy. Jeg kan skrive akkurat hva jeg vil, om fristende kaker med både skremmende mange karbohydrater og et enda høyere antall kalorier en helt ordinær hverdag, om utilgjengelige råvarer, om mat som tar uforskammet lang tid. Det er fint om noen leser, og selvsagt enda bedre om de besøkende liker det de leser og kommer tilbake.

Så om jeg hadde vært taktisk, hadde jeg kanskje spart byggrynsoppskriften en stund til. Jeg har presentert flere byggrynsretter i det siste risikerer følgelig å trette dere ut. Imidlertid klarer jeg ikke å la være, jeg ble nemlig så begeistret. Begeistret over at den enkle salaten var så god - både som tilbehør til middagen og til lunsj på jobben dagen derpå. I tillegg var fargene til å bli glad av - og oppmuntring er det ingen tvil om at vi trenger i dette været.

"Nårti e våren?" spurte en av guttene meg om forleden dag. Jeg hadde nesten glemt at vi snart kan si at det bare er noen uker til våren. Glemt varme og sol, lyse kvelder og grønt gress. Da er det fint å få en liten påminnelse - både fra gutten min som etterlyste den mest eksplosive årstiden og salaten med eksplosive granateplekjerner i.



Dette trenger du:

Byggryn
Aprikoser, helst ferske, men også hermetiske duger
Granateple
Vårløk
Bladpersille
Perletomater
Agurk
Eventuelt egg

Til vinaigrette:

3 deler olivenolje
1 del hvitvinseddik
Litt honning
Salt og pepper etter smak



Slik gjør du:

Det er ingen stor utfordring å lage byggrynssalat. Bland det du har lyst på og har tilgjengelig. Pass på at det blir nok godsaker. Spis og nyt.

Her har jeg tilberedt byggrynene etter anvisning på pakken og blandet dem med resten av ingrediensene på listen over. Lag vinaigrette ved å blande sammen eddik, olje, honning salt og pepper. Dette skal blandes med byggrynene. Ellers gjelder universalregelen; Hemmeligheten er å ikke være sparsommelig med godsakene. Her som ellers i livet.

onsdag 23. februar 2011

Rekene på en fjøl

Her er siste artikkel i Dalane Tidende - denne gang om reker. Det er riktignok en liten stund siden, men rekene er fremdeles gode.



REKENE PÅ EN FJØL

Jeg har gått gjennom store deler av livet og trodd på det som er blitt fortalt meg. En av disse tingene er at reker - med alt det tilbehøret man kan tenke seg - er sommermat. At reker hører sammen med brygge og svaberg og at de stort sett nevnes i samme åndedrag som sommer og sol er liksom en av de ubestridte sannhetene vi aldri utfordrer. Det er bare sånn. Reker spiser man om sommeren sammen med loff og majones, ferdig med den saken.
Eller gjør man det? Nei, mener jeg. Reker nytes aller best på denne tiden av året, når det er kaldt i vannet og de er stappfulle av deilig og saftig rogn. Nettopp nå er rekene på sitt beste, og om du trenger å bli overbevist er det bare å ta en titt på de faste og fine rekene man får kjøpt for tiden – de er langt sprekere enn sine artsfrender som fiskes om sommeren.



Det er ikke lite jeg har forandret meg etter at jeg flyttet hit til Egersund for snart tretten år siden. En av de mest markante endringene jeg har vært utsatt for er uviljen jeg viser rekeseansene vi pleier å ha på hytta om sommeren. Familien min synes jeg er blitt rar når jeg fremholder mine kriterier for kjøp av reker. De skal koste under 110 kroner pr. kilo, helst enda mindre. De bør kjøpes direkte fra båt. De skal ikke under noen omstendigheter ha vært frosne før de havner på bordet. Det blir derfor sjelden reker på hytta om sommeren. Nå er jeg imidlertid så heldig at jeg bor på et sted hvor det er mulig å oppfylle samtlige kriterier – hver eneste gang jeg får lyst på reker, og i særdeleshet om vinteren. Det er dessuten da lysten som regel melder seg.

I tillegg til at reker er forholdsvis rimelig festmat og et utmerket utgangspunkt for en mengde andre spennende retter, er det et bra alternativ dersom man er opptatt av å velge etisk mat. Reker er et ypperlig alternativ til scampi, asiatiske kjempereker som etterhvert har fått sin naturlige plass på norske tapasbord. Ut med scampi, inn med reker. Jeg skal ikke skrive så mye om akkurat dette, men scampimedaljens bakside har i det siste vært i fokus. Fangstmetodene som brukes, både av oppdrettsscampi og de viltfangede, er forbundet med store miljøproblemer. Det er heller ikke kortreist sjømat vi snakker om. Velg derfor reker med god samvittighet og dropp scampien!



Aller helst spiser jeg reker naturell, selvpillede, med nybakt loff, hjemmelaget majones, en kvast dill og nykvernet pepper. Imidlertid er både rekesalat til dagen derpå og enkelte andre middagsretter med reker i tankene mine når jeg ber om en ekstra kilo hos fiskeren. Derfor kommer oppskriften jeg bruker når jeg lager majones, samt enda en saus som er god å ha til rekene. Dessuten en oppskrift på en enkel pastarett – supert dersom man har rester av ferske og nypillede reker. Rekerester blir også raskt til en deilig rekesalat hvor raushet er blant de viktigste ingrediensene. Det dreier seg i sannhet om å være raus med rekene, hvorpå alt blandes med litt dill og majones. Kokt egg gjør seg også godt i dette selskapet.

Velbekomme!

Majones

Jeg lager ofte majones. Mest fordi det er umulig å returnere til posemajones når man først har smakt den hjemmelagede typen, men også fordi jeg liker så godt å bruke eggene fra hønene mine til noe som tar seg fint ut med ekstra gule plommer. Majones er dessverre en av de tingene som mange nærmest blir advart mot å lage selv. Ikke fordi det ikke smaker godt, snarere tvert imot. Nei, onde tunger hevder at majones er vanskelig å lage og at man derfor skal unngå det. Jeg har imidlertid funnet ut at dersom man følger noen få og enkle regler er ikke majones vanskeligere å få til enn å piske eggedosis. Det finnes en mengde oppskrifter på majones. Jeg har lest og testet meg gjennom mange, og funnet mer eller mindre min egen metode. I enkelte oppskrifter bruker man en del olivenolje. Jeg foretrekker den helt smaksnøytrale solsikkeoljen, men om du ønsker en mer markant smak går det fint an å erstatte deler av solsikkeoljen med olivenolje – prøv dere frem.



Dette trenger du:

3 eggeplommer
3 dl solsikkeolje
1 ts Dijonsennep (Jeg bruker Maille Dijon Original)
Saft av en halv sitron

Slik gjør du:

Det er viktig at eggeplommene og oljen er romtempererte. Jeg oppbevarer som regel alltid eggene i romtemperatur, men om dine ligger i kjøleskapet må du temperere dem først, ellers vil majonesen skille seg. Separer derfor plommen og hviten dersom du vil at det skal gå fortere, plommen tempereres raskere dersom den er skilt enn om den ligger beskyttet inni eggeskallet.
Begynn med å piske eggeplommene med en ballongvisp i kjøkkenmaskin. Det går også an å bruke håndkraft, men det blir slitsomt etter en stund. Tilsett sennep og fortsett piskingen. Sennepen setter i gang en emulsjonsprosess i eggeplommene, derfor tilsetter jeg sennepen med én gang. Mål opp oljen i et beger med helletut. Oljen helles dråpevis eller i en tynn, tynn stråle over eggeplommene mens man pisker i vei. Det skal etterhvert bli til en ganske stiv masse, men når halvparten av oljen er tilsatt kan du helle litt raskere. Press tilslutt saften ut av en sitron og pisk den inn i majonesen.
Det er viktig å smake seg frem til best mulig resultat. Om du synes det er for mye sennep – reduser mengde til neste gang. Om du liker mer syrlighet – tilsett mer sitron. Det går også fint an å erstatte sitron med hvitvinseddik. Med tiden finner du ut nøyaktig hvor mye sennep og sitron du foretrekker.
Om du vil lage aïoli, eller hvitløksmajones som det også heter, er det bare å tilsette omtrent et fedd finrevet hvitløk pr. dl olje. La majonesen få tid til å utvikle smaken skikkelig før den settes på bordet. Tilsett også litt chili for skarpere smak eller mer sitron eller sennep for markant rekemajones.

Skalldyrkrem

Dette er en oppskrift som har fulgt meg siden jeg som liten stod ved siden av faren min og fulgte med da han laget mat. Den smaker aller best med hjemmelaget majones, men her kan man selvsagt lure seg unna med poseutgaven også. Sausen passer til all slags skalldyr. Sammen med tiloversblevne reker smaker den også veldig godt til frokost dagen derpå. Om man ennå ikke er lei reker.

Dette trenger du:

Majones
Kremfløte
Sitron
Dill
Chilisaus
Tabascosaus
Eventuelt ketchup
Salt og pepper

Slik gjør du:

Pisk fløten til krem. Bruk omtrent én del krem på to deler majones, eller finn ditt eget foretrukne mengdeforhold. Hakk dill – masse dill – og bland det inn. Smak til med sitronsaft, salt, pepper, chilisaus, tabascosaus og eventuelt tomatketchup (oppskrift på hjemmelaget tomatketchup på kjoekkentjeneste.blogspot.com). Fargen skal være lett rosa og smaken skal ha en litt fyldig undertone av chili.

Pasta med reker

Dette er en enkel pastarett som er rask å blande sammen dersom man likevel har rekene klar.



Dette trenger du:

Til 2 personer
Spagetti eller linguine
Nypillede reker, 150-200 gram
Kremfløte, ca 1,5 dl
Olivenolje
Fersk chili, 1-2
Saft og finrevet skall av ½ sitron
Bladpersille, 1 bunt
Hvitløk, 2 fedd
Cherrytomater
Salt og pepper

Slik gjør du:

Kok spagettien etter anvisning på pakken. Knus og hakk hvitløken, og fres den på svak varme i litt olivenolje. Ha oppi finhakket fersk chili. Når pastaen er ferdig kokt tilsettes finrevet sitronskall og sitronsaft i oljen. Ha oppi pastaen og rør det raskt sammen mens man tilsetter kremfløten. Legg en passende porsjon over på en dyp tallerken, dryss over rikelig med hakket bladpersille og rekene og bland lett. Serveres med nykvernet pepper, sitronbåter og noen søte cherrytomater på toppen.


Rekene på en fjøl

tirsdag 22. februar 2011

Vinterlig og rustikk hyttemeny

Det er lenge siden jeg har presentert en meny. Her kommer menyen vi hadde for noen uker siden på fjellet. Rustikt, vinterlig og masse mat til sultne skiløpere.

Om dere trykker på linkene kommer dere direkte til innleggene om de enkelte tingene.

Lakselefser som en liten apretif før maten. Hvitt å drikke til.



Biff Stroganoff med hjortekjøtt til hovedrett. Drikke: Øl.



Byggrynskrem med rørte bringebær til dessert. Her drakk vi opp restene, ved siden av kaffen fra Bialettikanne



HER kan dere se flere menyer fra [kjøkkentjeneste].

mandag 21. februar 2011

Hønsehold i hagen

Etter fire årstider med høner trippende rundt i hagen, har jeg konkludert med at nylagte egg uten et bur i sikte ikke bare er best, observasjon av en hønseflokk er også den koseligste tidtrøyten man kan tenke seg.



Her kommer det derfor litt om hønsehold i hagen. Jeg må likevel presisere at dette er basert på mine helt personlige erfaringer og råder derfor til at man sørger for mer inngående kunnskap på området dersom det frister å plukke sine egne egg. Imidlertid har vi erfart hvordan det er å ha en hønseflokk uten hane, hønene våre har ruget frem flere kull med kyllinger, vi har for øyeblikket også en hane, og vi har erfaring med å "skape" en flokk. Jeg føler meg derfor kompetent nok til å skrive om mine personlige erfaringer med hønsehold i hagen - som er en utrolig koselig hobby.

Boken "Hønsehold i hagen" av Steen Larsen anbefales dersom du vurderer å skaffe høner i hagen. Der finner man mange nyttige tips, samt at jeg liker forfatterens innfallsvinkel. Han beskriver hønselivet akkurat slik jeg selv har erfart det. Han omtaler hønene sine med kjærlighet, han har oppdaget hvilken flott ressurs de er for hagen – ikke bare fordi de legger egg, men fordi de gir gjødsel, underholdning og fordi de rydder opp i ugresset.

Erfaringsgrunnlag
Vi fikk to høner i april 2010. Én "hvit italiener" (hybrider - blandingsrase som er utviklet for kommersiell drift) og en dvergkochin, eller det jeg kaller dverghøne. Italieneren var i overkant nysgjerrig og forsvant stadig over gjerdene. Selv om dette var en ivrig egglegger, og selv om mannens stadige jakt etter den hvite høna var et festlig syn, ble vi nødt til å kvitte oss med den stadige rømlingen.

Idag teller flokken fem høner og en hane. Vi har hatt tre kull med kyllinger, hvorav en del hanekyllinger. To av hønene er også født og oppvokst i hagen vår.



Utstyr
Vi har et plassbygd og isolert hønsehus med vagle og innlagt varmelampe, med mulighet for å lukke av et lite uteområde. Hønsene går imidlertid fritt på plenen, og de går ikke vekk selvom den åpne porten gjør det mulig for den mest eventyrlystne å forlate området. Sånn er det angivelig med dvergkochinen – de er hjemmekjære og vil alltid komme tilbake til huset sitt om kvelden. Dette er hovedårsaken til at jeg synes det er praktisk med nettopp denne rasen, og ikke med de eventyrlystne italienerne. I boken Hønsehold i hagen frarådes den fullstendig inngjerdede hønsegården. Dels fordi det fort blir utrivelig med masse søle, gjødsel og jord, men også fordi det kan lukte og være med på å spre uvilje mot høns fra naboer. For meg er det derfor ikke noe alternativ til høner som får gå løs på plenen. Når de får gå over det hele blir heller ikke belastningen på plenen så stor.



I begynnelsen nøyde vi oss imidlertid med et hønsehus anskaffet som byggesett. I dette er det plass til 3-4 høns, men jeg synes uteplassen er så liten at de bør få gå ute.



Det første huset vi hadde. Dette er imidlertid ikke tilstrekkeig isolert med de kalde vintrene vi har hatt.

Ellers trenger man en fôrautomat og vannbeholder. I tillegg har vi et litt stort plastkar med skjellsand så de får sitt daglige sandbad.

Vi kjøper ferdig hønsefôr i butikken i 25 kilos sekker. Dette oppbevarer vi i en stor og tett beholder i uthuset. Dessuten har vi en diger sekk med sagflis stående. Hønsehuset blir renset 1-2 ganger pr. uke, ellers sjekker jeg at de har nok fôr og vann hver dag. Jeg plukker også egg daglig, vel og merke i de periodene de legger egg.

De siste vintrene har vært kalde og snøfylte, også for oss som bor på Sørvestlandet, men det har ikke hindret hønene i å gå ut. Er det mye snø, holder de seg stort sett alltid under huset, men de går ut. Bare de aller sureste dagene med sterk vind har de beveget seg inn igjen.

Rugehøner og annen oppførsel
Noen høner er verpehøner, typisk de hvite italienerne. De legger egg hver dag, men bryr seg ikke noe særlig om å ligge på dem, altså ruge. Andre høner har et litt mer utviklet rugeinstinkt. En dvergkochin kan bli en skikkelig hønemor, og legger seg gjerne til å ruge uten at det er hane i flokken. For å fjerne all tvil med det samme – en høne er ikke avhengig av en hane for å legge egg. De legger egg uansett, selv om det ikke blir kyllinger av dem. Imidlertid er det enkelte raser som har et så sterkt utviklet rugeinstinkt at de også legger seg på eggene selv om de ikke er befruktet av en hane.

Om noen skulle lure; har du hane, vil også alle eggene være befruktet. Hanen vet å forsyne seg, og han bryr seg lite om raser, størrelser, utseende eller andre ting - som tilgjengelighet eller lyst. Det kan derfor se ganske brutalt ut når han tar for seg og lever det gode haneliv. I en hønsegård med hane vil man derfor alltid bli tilgodesett med befruktede egg. Dette har ingen betydning, så lenge man fjerner eggene fra hønene straks. Da utvikler de seg ikke videre. Legg eggene i kjøleskapet, og man vil aldri kunne se eller smake forskjell på befruktede og ikke-befruktede egg.



Det finnes sikkert mange måter å få en rugende høne til å slutte å ruge på. I tillegg til å la de få leve ut instinktene sine og skaffe dem befruktede egg, har vi brukt metoden med å bære dem ut fra huset sitt hver dag. Den ene hønen hos oss legger seg stadig til å ruge. Vi har hatt stort hell med ovennevnte metode; ta henne av eggene og bær henne varsomt ut av huset. Etter noen dager eller uker stopper hun å ruge og går tilbake til verpingen.

Å få kyllinger er utrolig koselig, særlig dersom man har barn. Høna trenger ro når hun ruger, og ligger i 21 dager på eggene. Jeg lærte at en flink høne klarer seg selv, og det er jammen sant. Hvis vi bare fikser befruktede egg til dem - dersom det ikke er noen hane i flokken - har de ordnet det resterende. De ligger trofaste i 21 dager og følger deretter morsinstinktet. Man skjønner raskt hvor begrepet hønemor kommer fra når man har sett en høne se etter sine kyllinger. At begrepet hønsehjerne er oppstått etter observasjon av en hønseflokk, kan jeg også med enkelhet forestille meg.

Jeg har imidlertid flere ganger opplevd at to høner legger seg på de samme eggene. Dette er ikke uvanlig og rådene man får når man opplever samruging er å la de holde på til de er ferdige, med minst mulig menneskelig innblanding.



Hønene fikser det meste selv. Pass imidlertid på når kyllingene har kommet ut. Det er ikke sjelden en eller flere dør helt i begynnelsen, og da er det greit å fjerne disse fra rugekassen. Lag til et rugested for høna, men ikke isoler henne fra resten. Friske og sunne høner foretrekker å oppdra avkommene sine sammen med resten av flokken. Det er også vår erfaring, kyllingene integreres lett i flokken når de vokser til.



Høner lever i et rangordningssystem. Som regel vil de leve sammen i fred og fordragelighet, så lenge sjefen adlydes. I en liten flokk vil man ofte se tegn til at sjefshøna av og til tyner de andre litt, og man vil i alle fall se at hønemor forsvarer kyllingene sine. Å bruke litt tid når man skal tilvenne nye dyr i flokken er viktig, og ikke minst ha nok plass slik at de som blir jaget rundt har et sted å gjemme seg unna. Fire høner i en stor hage har ikke vært noe problem. Kun da den ene hanen vi hadde vokste seg stor – det var av rasen Sussex – så vi tegn til såpass mye krangling at det var ubehagelig. Jeg har tro på at dersom man bruker tid og plass, skal det være mulig å integrere nye dyr i en allerede etablert flokk, men jeg ville nok ha skaffet meg to stykker samtidig. Ellers er rådet at desto flere høner man har, desto smartere er det å ha en hane i flokken. Hanen holder styr på hønsene sine og skaper orden.

Etter å ha levd haneløst en stund, fikk hønene våre en hane i flokken i sommer. Det var fascinerende å være vitne til at hanen etter bare noen dager hadde styr på damene sine. Hanen vår er en skikkelig gentlemann, han plukker opp mat til hønene sine, klukker hengivent og legger maten for deres føtter. Riktig rørende er det, helt til han gyver løs på befruktningsprosessen. Uansett merker jeg at det er en langt større ro i hønefloggen nå når vi har hane, helt i tråd med det jeg har lest. Lydproblematikken løser vi ved å ha en automatisk døråpner som går opp ikke altfor tidlig om morgenen og ned når dagslyset er borte. Da har uansett hønene gått til ro.



Avlivning
Få avlivningsmetoder er forbundet med mer omtale enn nettopp avlivning av høner. I boken Hønsehold i hagen står det beskrevet hvordan man skal ta livet av en høne. I tillegg står det at enhver som vurderer hønsehold i det minste bør vite hvordan slik avlivning skal foregå. Det kan oppstå akuttilfeller og da bør man vite hvordan man skal te seg – for det skadede dyrets skyld. Sett deg derfor inn i hvordan en slik situasjon kan arte seg, selvom det høres brutalt ut. Dyrene fortjener at vi håndterer ulike scenarier - også akuttsituasjoner hvor det er en nødvendighet å ta livet av dem. Til ethvert hønsehold hører det derfor til en skarp øks.

Om du skal gjøre det selv, kan dette kanskje være noen gode råd: Vent med avlivningen til hønene har gått til ro. Da er det enkelt å plukke dyret ned fra vaglen og det er forbundet med langt mindre stress for dyret enn om man må fange det først. Ta et godt grep rundt bena på høna når du har fått tak i den, og bær den ut til hoggestabben hvor øksen ligger klar. Videre må høna slås bevisstløs, med hodet mot kanten av hoggestabben. Dette krever en god del kraft. Legg så den svimeslåtte høna på hoggestabben og hogg godt til. Høna holdes deretter fast til den slutter å sprelle, eventuelt kan man putte skrotten i en ren sekk.

Dette er en metode som høres brutal ut. Det er imidlertid den aller beste, og medfører langt mindre stress og lidelse for dyret enn en lang transportetappe og avlivning hos Prior. Sist jeg overværte det tok det omtrent ett minutt fra vi hentet hanene i huset til de begge var døde.



Trøsten, når man spiser haner fra egen hage, er imidlertid at det neppe finnes hønsefugler som har hatt et bedre liv.

Bråk og lukt
Det er ikke mye bråk med høner. Om man har haner blir det selvsagt noe annet. Litt lukt vil det alltid være, men dette avhenger i det store og det hele med hvor flittig man er med renholdet. Vi fôrer hønene lite på bakken. Mest på grunn av at vi er redd for å få rotter, men også fordi vi ikke vil at hundene skal snike til seg maten som var tiltenkt hønene. Huset står også på påler, og da begrenser man også sølet noe. Når det gjelder bråk, viser jeg til avsnittet lenger opp hvor det står skrevet om den tidsinnstilte døråpneren.

Høner og hunder
Vi har to hunder. En pointer - stående fuglehund med ekstremt utviklet jaktinstinkt og en boxer - vakthund og majoren i familien som lever etter regelen om at alt levende som kommer inn i hagen vår skal jages ut igjen. Vi har derfor jobbet mye med å venne hundene til at høner og en hane skal få lov til å spankulere fritt omkring. Heldigvis er hundene lydige og de kunne raskt gå løs sammen med hønene. Nå drikker de av vannskålen til hundene og lever sammen i fullkommen fred og fordragelighet.

Det er altså ikke umulig å venne hunder til høner - selv jakthunder som er alet frem for å lete opp og ta stand på hønsefulger - men det krever at man har rimelig god kontroll på hunden og er tålmodig i begynnelsen.



Er det noe dere lurer på, er det bare å ta kontakt så kanskje jeg kan svare. Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller send en e-post på adresse kjoekkentjeneste@gmail.com

Linker
Alle innleggene om hønene mine er samlet under etiketten Hønelivet på bloggen [kjøkkentjeneste].

Ellers har jeg samlet alle oppskrifter med egg under etiketten Egg.



Innlegget er endret og oppdatert noe 10.10.2011.

søndag 20. februar 2011

Minimarengs



Da jeg skrev innlegget om køppkeiksene med kaffekrem forleden dag, lovte jeg dere oppskrift på minimarengs.



Utagerende majonesproduksjon fører ofte til et lite overskudd av eggehviter her i huset. Om jeg ikke har andre planer, ender det ofte med at jeg lager marengs. Det kan brukes til å ha i kakaoen dersom det er upraktisk å ta med krem (på tur), man kan pynte kaker med marengs som ikke er så store,eller - som mine gutter sverger til - de kan spises som de er.

Hobbykokken har tidligere hatt en grundig gjennomgang av temaet marengs, hvilket gjør jobben lett for meg. Hos Hobbykokken kan dere lese om de ulike marengstypene, litt om hvilke marengsfeller man kan gå i og hva som skal til for å lykkes.

Etter en kjapp repetisjon av dette, ser jeg at det er fransk marengs jeg pleier å lage.



Dette trenger du:

Romtemperte eggehviter
40 gram sukker pr. eggehvite



Slik gjør du:

Det er vel egentlig litt upresist å angi antall eggehviter - proffene bruker vekten på eggehviten som mengdemål. Jeg har imidlertid sneket meg unna veiingen og har vennet meg til at jeg trenger omtrent 40 gram sukker pr. dverghønseeggehvite - som er de som oftest ender i som marengs.

Skill eggeplommene fra hvitene. Det må ikke komme noe plommerester i hvitene, da er det umulig å piske dem stive. Dette gjelder også andre rester av fett, så pass på at bakebollen er skikkelig rengjort. Pisk eggehvitene stive i en kjøkkenmaskin og tilsett deretter litt sukker av gangen. Ha massen over i en sprøytepose og lag fine dotter på en bakeplate kledd med bakepapir.

Jeg kunne sikkert skrevet en hel side bare om steketid og temperatur. Det jeg imidlertid har erfart er at man aldri må overstige 100 grader. Ellers gjelder prinsippet kortere steketid ved høyere temperatur og omvendt. Størrelsen på marengsene spiller også en stor rolle i dette. Mitt beste råd er imidlertid å prøve seg frem med noen smakebiter underveis. Aldri overstig 100 grader, bruk gjerne varmluft, og om de er forholdsvis store - som pikekyssene i butikken - kan 1 time være et godt utgangspunkt, men antakeligvis trenger de mer.

Om du har for varm ovn, vil marengsene bli lysebrune og litt porøse, og det vil man helst ikke.



Lykke til og god søndag!

Hønsesnakk



Det er lenge siden jeg har skrevet om hønene mine. Her er sjefen over alle sjefer. Julia. Eneherskeren. Den allmektige.

Hun har vært fraværende en stund. Og da trodde dere kanskje at hun hadde vært fraværende som i borte, vekk, et annet sted. Nei, det er mer åndsfraværende jeg tenker på. Hun fikk det stive blikket. Det stive blikket pådras når verpehønene bestemmer seg for å bli rugehøner. Jeg vet ikke engang om de bestemmer seg for det, jeg tror de bare blir det.

Nå er hun imidlertid tilbake. Som sjefen i flokken, den som leder an. Hun vagger seg ut av hønsehuset hver morgen, sparker i plenen, pusser fjærene og drikker av vannskålen til hundene. Hun løper når jeg kommer og titter skjevt på meg om jeg ikke har med noen godsaker.

Antakeligvis ga hun opp, det ble ingen kyllinger på tross av den iherdige innsatsen. Det er for kaldt, så vi kan heller ikke forsyne henne med de rette eggene.

Men neste gang, Julia, neste gang du får det stive blikket, så lover jeg å hente en hane til deg.


"Er det ikke ganske kaldt ute?"
"Jo. Men det er da ikke min skyld! Ikke se sånn på meg!"






lørdag 19. februar 2011

Hjemmelaget italiensk salat - noe godt til helgefrokosten

Forrige helg tilbragte vi på hytta. Vi fikk besøk av venner, som også hadde med seg litt kjøleskapsfyll. Blant annet hjemmelaget italiensk salat, som jeg gjorde en iherdig innsats for å spise opp - det var jo så godt. Italiensk salat var feriepålegg hjemme hos oss da vi var små. Merkelig igrunn, bortsett fra fettinnholdet som antakeligvis var høyere enn datidens kostholdsråd, inneholder italiensk salat både gulrot og kål og det ikke så usunne pålegget skinke. I løpet av de siste årene har jeg ikke kjøpt italiensk salat i det hele tatt, mest på grunn av at det ikke smaker spesielt godt, men også på grunn av den lange ingredienslisten i forhold til at det faktisk ikke inneholder så mye mer enn majones, noen grønnsaker og et par skinkebiter - hvis du er så heldig å finne dem i all industrimajonesen.



Her er min venninnes utgave, bortsett fra at jeg fikk en fiffig idé om å ha rødkål istedet for vanlig kål.

Dette trenger du:

Gulrot, revet på grovt rivjern - eventuelt vanlig kål dersom du heller vil ha det
Rødkål, revet på grovt rivjern
Syltede agurkskiver
Saft av sitron
Pepper
Majones, eller helst hjemmelaget
Eventuelt godt skinkepålegg i tynne strimler



Slik gjør du:

Ha revet gulrot og rødkål i en bolle og bland sammen. Tilsett så lite majones som mulig og bland godt. Ha i hakkede agurkskiver og skinke og bland sammen. Smak tilslutt til med sitronsaft og pepper.

Serveres til frokost, gjerne som tilbehør til godt kjøttpålegg eller bare med agurk på toppen. Jeg har dilla på dill for tiden og sniker en dillkvast på alt jeg serverer.